TONJEs REISETIPS

På mandag forrige uke fikk jeg en gledelig nyhet om at Roberts mor, Turid, ville være med meg og mamma Brit de første to ukene i Calif. Både for å hjelpe til under flyreisen, og for å hjelpe til med å komme i orden der borte. Det ække bare-bare-bernt å reise i 24 timer med meg på slep, glad mamma slipper å gjøre det alene. Turid er en fantastisk person på alle mulige måter og jeg er sååå glad for at hun blir med. Hun har også fryktelig god smak når det kommer til interiør, noe som kommer godt med nå som jeg skal pusse opp litt i Oceanside-kåken:)

Allerede tirsdag forrige uke var flybillettene booket. Wohooo! Så lenge man har flybilletter er resten piece of cake. Jeg bestiller alltid flybilletter gjennom KLM fordi jeg synes de er veldig behjelpelige, presise og har OK flymat. Et stort pluss er at de har direktefly fra Amsterdam til L.A. som er 10 timer i et strekk. Det vil si at fra Trondheim til L.A. trenger man å ta kun to fly, Trondheim - Amsterdam - L.A. Denne reiseruten tar bare 15 timer, man slipper en mellomlanding og sparer derfor nesten 10 timers reise! MEN, siden jeg bestilte bare 14 dager før avreise må jeg nå på tre forskjellige fly, og bruke 24 timer på reisen. Puh, jeg har gjort det før, men det er så utrolig slitsomt i forhold til å ta kun to fly. Grunnen til at det tar så lang tid er at jeg alltid forsikrer meg om at jeg har minst 3 timer mellom hver flyvning. Da er man ganske sikker på at man blir med på neste fly til tross for forsinkelser. Jeg har IKKE lyst til å bli strandet på en flyplass, når jeg heller kan strande på en strand i Oceanside. Når det er sagt, er allikevel 24 timers reise greit nok når jeg vet jeg kommer til paradis.

Da gjenstår det bare å leie bil og leilighet som vi skal bo i de første ukene!.Bil leier jeg alltid gjennom Eleiebil. De er veldig reale og har greie priser. Har alltid leid biler med sju seter, altså en Caravan eller lignende. Man har en del kofferter, kanskje en rullestol, man må ta i betraktning at det skal shoppes "litt" og at det kanskje blir med en ekstra koffert/bag hjem igjen. Stor fare for at det skjer! Leilighet leier jeg på North Coast Village i Oceanside. Et fantastisk, sentralt leilighetskompleks på stranden med fin hage, basseng, jacuzzi, grillplass osv. Anbefales!

Nå reiser vi neste tirsdag, altså 7. juni, og det er bare en knapp uke til!!! Klarer nesten ikke å vente! Har avtalt møte med entreprenøren som skal pusse på leiligheten, og varslet Project Walk om at jeg kan starte treningen i løpet av juni. Dette blir flotte greier dere!

Dette er mine to drømmebilder (for øyeblikket) når det kommer til oppussingsinspirasjon. Jeg heller mot den industrielle stilen - betong, hvitt og drivved. Tenker det blir noe sånt, bare i en mer IKEA kind of way.

HERLIG!

Håper dere som en dag ønsker å reise til Amerikas vestkyst finner tipsene mine nyttige.


Fant forresten dette i dagens nettVG. En artikkel om folk som har blitt feilbehandlet av norsk helsevesen, deriblant Magni Hveem som jeg har skrevet om før. Trykk på bildet helt til høyre på tredje bilderad. LES.

NÆH, SE!

En liten artikkel i Søra (front page faktisk!) om min flukt fra kalde Norge til mer sydvestligere strøk hvor trening, kåk & cocktails venter. LES.

JEG VISSTE DET!!!

Har alltid visst det! Jeg har sett det hver gang på Project Walk. Nå må legene få opp øynene og SLUTTE å ta fra folk alt håp med å si at du aldri vil stå, gå, løpe eller sykle ever again. Selv om denne karen fikk beskjeden for fire år siden, vet jeg at mange får akkurat den samme beskjeden i dag også. I 2011! Verden, teknologien og vitenskapen går faktisk fremover. Jeg blir så glaaad når jeg ser ting som dette! Dette gir så utrolig mye inspirasjon, vilje og motivasjon at jeg får ikke sagt det nok. Selv om det står at det ikke er en kur, er det så absolutt et skritt i riktig retning. Akkurat som Project Walk. I'm telling you, one day.. Les HER.

LET'S PROVE THEM WRONG!!! Hahaaa.

HIPP HIPP HURRA!

For 17. mai! OG FOR AT JEG SKAL TIL CALIFORNIAAA!!! Etter to måneders fortvilelse har jeg endelig fått saken min i gjennom hos kommunen!!! Puuh, jeg tror jeg er tusen kilo lettere. De to siste månedene har vært grusom venting og hard jobbing for meg og min "advokat", min fantastiske tante som jeg ikke hadde klart dette uten, men jeg forstår at det er en prosedyre som må følges fra kommunens side. Som selvfølgelig tar litt tid. Selv om jeg ikke er helt enig i hvordan saken er blitt behandlet, er det viktigste at det gikk til slutt! Jeg er så HAPPY!!!:D

Nå må de siste detaljene planlegges, koffertene pakkes, reisen bestilles, og så er det bare å plassere stumpen i et flysete fortest mulig. TRENINGEN, leiligheten min, sola, palmene, maten, opplevelsene, ALT!!! Jeg vet akkurat hva jeg kommer til og jeg GLEDER meg sånn! Gleder meg også til å oppleve sommeren i Oceanside siden jeg alltid har vært der høst, vinter eller vår (altså, det man kan sammenligne med norsk sommer på sitt beste). Tror Brit(ney) gleder seg litt også:)

JIPPIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII, MY DREAM IS COMING TRUE!


Oceanside, mitt andre hjem:D

(Trenger noen noen gang hjelp med lignende saker, deler jeg gjerne mine erfaringer).

I KULISSENE

...Skjer det spennende ting. Ting jeg ikke trodde var mulig. Ting som fortsatt må holdes hemmelighetsstemplet. Det handler selvfølgelig om saken min. Krigen min. Jeg vet fortsatt ikke hvordan vending saken tar eller hvordan utfallet vil bli denne gangen, men jeg har aldri, ALDRI vært i tvil om at det til slutt skal gå min vei. På samme måte jeg ALDRI har vært i tvil om at jeg en dag luffer og går. Min vilje og stahet kommer atter en gang godt med. I tillegg til masse god hjelp fra flinke folk selvfølgelig! INGEN skal få knuse min USA-drøm og håpet om et bedre liv.

Så igjen, vet dere ikke hvem jeg er?

To be continued... Tro meg!

UNIVERSELL UTFORMING

Jeg husker godt i gamle dager, da livet var bare fryd og gammen. Da ingenting kunne toppe en shoppingrunde til byen. Da restaurantbesøk var bare kos. Da en lørdagskveld på kinoen var avslappende og gøy. Livet var bekymringsløst og problemfritt.  

En shoppingrunde, et restaurantbesøk og en kinotur er omtrent de eneste tingene jeg fortsatt er i stand til å utføre når det kommer til sosiale aktiviteter. Disse tingene er fortsatt gøy, men de blir hver gang overskygget av problemer som gjør det utrolig vanskelig å oppnå full glede. Jeg må alltid nøye meg med at gleden av å gjøre disse tingene er sånn passe i stedet for helt topp. Det blir nesten så jeg unngår å dra ut for å slippe å møte disse unødvendige problemene.

I dag var jeg en tur i Trondheim by og da kom jeg til å tenke på dette med universell utforming igjen. I og med at jeg reiser så mye til USA, der loven om universell utforming har eksistert i mange, mange år, har jeg et godt utgangspunkt for å se forskjellen på et vennlig land, og et ikke-vennlig land (om jeg kan si det). Loven om universell utforming betyr rett og slett at alle, uansett om du kommer med gåstol, rullestol, barnevogn, en dårlig fot, en manglende fot, eller lignende, skal komme deg frem hvor enn det måtte være. I Norge kom denne loven i 2009 eller 2010, og da gjelder den kun for nye bygg. Med andre ord må hele Trondheim rives for å så bli bygd opp på nytt under denne loven.

Gågata i Trondheim, og resten av gatene for den del, består av? Brostein, stein og atter brostein! Jeg humper og rister som en malingsblander i en byggvareforretning. Det er slett ikke behagelig og jeg føler det ser fryktelig dumt ut. Noe det sikkert også gjør. Og med en kropp der musklene står i konstant spenn og er klar for å kaste meg veggimellom ved enhver sjanse, er brosteinen en djevelens oppfinnelse. Hørt om asfalt?

Hva er obligatorisk i alle restauranter og mange butikker? Trapper! Det virker sånn. Kan nesten ikke huske en restaurant hvor jeg ikke har trengt hjelp opp en trapp, ned en trapp, eller kommet inn bakveien fordi trappa er for smal, lang eller glatt. Heldigvis veier jeg 50kilo og sitter i en liten, lett rullestol, og kan trekkes opp trappene. Men det skaper ekstra bry for de andre som er med. Det er ikke ok. En gang satt jeg på en restaurant i byen og hadde utsikt mot inngangen. Det kom ei jente som satt i en elektrisk rullestol utenfor. Jeg fikk helt vondt i hjertet mitt da hun og vennen fem minutter etterpå bare dro. Jeg er hundre prosent sikker på at det ene trappetrinnet ødela byturen og kanskje resten av dagen. Bordene på mange restauranter er også håpløse og mange ganger har jeg nesten vært nødt til å sitte med maten i fanget. Er bordfoten midt under bordet, funker det ikke. Men klager man litt, bytter bord noen ganger og lager oppstyr, finner de som regel en løsning. Jeg er også glad i å shoppe (masse), men når jeg kommer til en butikk med trappetrinn, boikotter jeg dem. Tviler på at det utgjør noe for dem, men for meg er det viktig. Unødvendig ikke sant?

Hvor plasseres folk som sitter i rullestol i en kinosal? Nederst! Og hvem velger frivillig å sitte nederst? Ytterst få. Hvis jeg først skal på kino vil jeg på en av de største salene. Da bestiller jeg som regel billetter på et sete helt ytterst noen seterekker opp i salen, og så må noen løfte meg dit. Igjen, bare flaks jeg veier kun 50kilo. Hadde jeg vært nødt til å sitte nederst hadde jeg ikke dratt på kino. Når noen skal løfte meg opp til setet mitt er jeg helt oppsatt på å komme først inn i salen så færrest folk ser det. Jeg prøver alltid å tenke at jeg ikke bryr meg om at folk stirrer, men vet dere hva? Følelser kan ikke styres.

Alle disse problemene overskygger gleden jeg får ut av å gjøre disse tingene. Uansett om jeg tenker 'dette går så bra så', klarer jeg aldri å legge fra meg følelsen av det skaper ekstra bry for de som er med. Det er ikke noe sikkert de ser på det på samme måte, men jeg gjør det. Over tid utvikler det seg til å bli en liten angst som hindrer meg i å gjøre ting jeg ønsker å gjøre. ALLE disse problemene slipper jeg å møte i USA. Gatene er av asfalt eller kjempestore, flate betongsteiner, restauranter og butikker må stenge hvis de ikke er tilpasset alle, og i kinosalene kommer man inn på midten av salen der det er noen ledige plasser for rullestoler og noen seter der vennene kan sitte. Er det så vanskelig? Skal knipse bilder og dokumentere alt når jeg en vakker dag får flytte.

Jeg vet man sjelden tenker over problemer man ikke har selv, skal med ærlighet innrømme jeg aldri gjorde i mitt "tidligere" liv, men jeg er sikker på dere nå kommer til å tenke på det neste gang dere er ute i en by, på en restaurant, eller på kino.

Dagens "ordet fritt"...

SMUTTHULL

Det er flott at vi har masse lover og regler som skal følges i Norge, men ofte kan de tolkes på forskjellig vis. Man må bare klatre ut av boksen og tenke litt annerledes. Grunnen til at jeg ikke får med meg en assistent til USA, kommunen mente jo jeg helt klart kunne reise uansett (how, I ask?), er sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine rettigheter til utlandet. Men etter mye hjelp fra utrolig flinke folk viser det seg at det helt klart finnes et smutthull. Et smutthull kommunen i alle fall har unnlatt å nevne. Snedig... Jeg håper det vil gå min vei nå når saken er i fylkesmannens hender, men forventer det ikke. Synd at alt sånt skal være så firkantet når det gjelder et menneskes liv. Etter å ha oppdaget dette smutthullet ser jeg at det her er snakk om viljen til å hjelpe, ikke å følge lover. Smutthullet finner du HER. Kanskje flere kan ha nytte av det? Og uansett så har jeg jo en leilighet i USA jeg har tenkt å bruke så ofte jeg kan, ingen skal nekte meg det!

Jeg ønsker bare livet mitt tilbake og treningen kan delvis gi meg det. Er det virkelig for mye å be om?


Anyways, til så lenge får jeg drømme om mitt paradis og tilbringe tid med mine to solstråler<3

 

          Sofie

             &

          Iselin

(Og solstråle nr. 3, Lexus).