INSPIRASJON - DAN CUMMINGS

Dan Cummings brakk nakken i en stupeulykke i 2000, og ble overraskende nok fortalt at han aldri mer ville gå (han også). Jeg mener Dan trente lenge på Project Walk og flyttet så tilbake til østkysten og Boston hvor han opprinnelig bodde. Der startet han og to av mine tidligere trenere på PW, John og Brett, senteret Journey Forward. Nå har de laget en dokumentarfilm om Dan og hans kamp for å gå igjen. Her er traileren.


Det vil bli interessant og inspirerende å se hele filmen.

MINE MÅL

Jeg vet ikke hva dere tror at jeg tror om dette treningsåret, derfor tenkte jeg å skrive kort om mine mål. Hvis noen tror at jeg tror at jeg skal komme løpende hjem om ett års tid, stemmer ikke det helt. Selv om jeg VET jeg en dag skal gå, er jeg realistisk i tillegg. Tro det eller ei. Et delmål for eksempel, er å få en avslappet kropp. En kropp som ikke spretter hit og dit ved hver berøring, hump eller nys. Haha, hver gang jeg nyser skyter jeg som en rakett fremover. Plagsomt. Når jeg trener handler det like mye om å tenke at jeg skal slappe av som å ta i. Tankens kraft. Michelle kaller meg en rattlesnake (klapperslange) fordi de har et raskt hugg. Akkurat som føttene mine. Vet aldri når de hugger til og strekker seg ut eller bøyer seg. Det andre delmålet er kontrollen. Jeg må få mer kontroll på kroppen slik at jeg slipper disse huggene (spasmene) som kommer lynende raskt og skremmer både meg og de som holder på med meg. Jeg har veldig mye funksjon i kroppen min, men det blir gjemt under all den oppsamlede energien i musklene som gjør kroppen stiv og spretten. Den vil ut! Og hvis den energien skal brukes opp jevnlig, MÅ jeg røre meg mer gjennom dagen (ikke drepe den med medisiner) og da kommer jeg til hovedmålet dette året. Å reise meg selv og gå med gåstol med bare en hjelper. Hvis jeg i løpet av året klarer å flytte føttene selv, trenger jeg bare en person til å guide gåstolen og da blir det null problem å trene på å gå når jeg kommer hjem. Kanskje vil jeg klare å gå litt som en del av hverdagen.

Jeg og Cecilie snakket litt om hva legene og sykehuspersonell sa til oss rett etter vi ble skadet, og vi fant ut at vi begge fikk den samme beskjeden - du kommer ALDRI til å gå igjen og derfor må du AKSEPTERE situasjonen. For det første, hvem i all verden har rett til å si at du aldri kommer til å klare noe? Det er barnelære at man alltid sier "dette klarer du". Legene i Norge er fantastiske når det kommer til det medisinske, men å fortelle deg at du aldri vil gå igjen er å tråkke på alt som er igjen av håp. Skaden er et faktum, men når du har igjen mange år å leve, 60+ i mitt tilfelle, kan legene umulig vite hva som vil skje. Både jeg og Cecilie ble forbannet når vi fikk beskjed om å akseptere situasjonen. Vi kunne da fortsatt tenke selv, og hva vi ville gjøre med situasjonen var vår sak. Vi ble enige om at det vi kanskje må akseptere etter hvert, er at vi aldri vil kunne gå uten gåstol. Og det fant vi ut var greit. Godt å finne noen som er like sta og bestemt som meg selv.

Dette ble langt, men kom på en ting til. Spasmer har vel en vitenskaplig forklaring, men jeg har tenkt litt på det og lurer på en ting. Jeg tror den vitenskaplige forklaringen er at når ryggmargen blir skadet blir det signalkrasj og hjernen sender signaler som blir mistolket som reflekser og kroppen beveger seg ufrivillig. Jeg sliter mye med spasmer og legene vil mer enn gjerne medisinere de bort (drepe musklene mine). Men hvorfor er jeg spasmefri i to-tre timer etter å ha trent og brukt musklene skikkelig? Hjernen og ryggmargen fungerer jo fortsatt på samme måte, det er musklene som er slitne. Jeg ser på det på denne måten: Spasmer er energi i musklene som vil ut. Som vil bli brukt. Og den eneste måten å bruke opp denne energien på er trening og bevegelse. Når jeg trener på å gå, er kroppen som spaghetti etterpå og det er så deilig. Da kan jeg slappe av 100%. Det vil si at hvis jeg kommer til et punkt hvor jeg kan gå flere ganger i løpet av dagen, blir også spasmene bedre/borte. Er ikke det rart hvis spasmene er en krasj mellom hjerne og ryggmarg? Tror jeg skal bli forsker.

Fra spaserturen i går. Som gikk AMAZING. Jeg strekker ut føttene selv og tar initiativet til å løfte dem frem. De trenger bare å lære det på nytt. Trening gjør mester.  (Det er ikke jeg som knirker, kunne vært det, men det er gåstolen).

FILMSTJERNA

I dag har jeg vært på live sending i Australia! Det ble sendt via skype på bare èn TV på et av de nye PW-sentrene der, men like fullt en live sending på en TV. Haha. Trenerne på senteret i Australia trengte tips og råd med noen klienter som sliter med stiv kropp og spasmer, og hvem er da en bedre testperson enn "tighte" Tonje? Så jeg og Michelle tok en treningsøkt der vi viste hvordan vi hver dag varmer opp kroppen og forbereder den på større bevegelser. Etterpå hadde vi et lite møte med spørrerunde. Var ganske greit å gjøre nytte for seg for en gangs skyld.

Sit ups på vår måte. Michelle drar og jeg tar i, kanskje 50-50. Viktig øvelse.

Den australske gjengen.

Meg, Michelle og Brian. Alvorlig gjeng. Nei da, det var masse morro også.

Tok en gårunde etterpå. Her er det nordmann mot nordmann! Synes dette bildet er så bra fordi det er et perfekt eksempel på hvorfor vi drar hit til PW for å trene. Har vi mange trenere rundt oss til sammen? 8? Noen ganger er det akkurat det som MÅ til. Det vi TRENGER. Og det er der Norge ikke strekker til.

And that's all I've got to say about that.

HAWAII-PARTY - HULA OG ALOHA!

På lørdag var vi på Hawaii-party og heldigvis var det ingen kleskode som sa vi måtte kle oss i bastskjørt og kokosnøttbikini. Partyet ble holdt på flotte Marriott Hotell i Del Mar, en halvtimes kjøretur fra oss, og var en fundraiser for organisasjonen Heart of the Sea. Med både Hawaiisk (tror jeg det heter?) dans, live musikk, mat og drikke, DJ og filmvisning, var det en kjempehyggelig Hawaiisk helaften. Kulturen deres håper jeg å få oppleve mer av i løpet av det året jeg er her i California, det ligger jo like der ute i stillehavet.

Heart of the Sea er en organisasjon som samler inn penger til kreftforskning. Den ble startet av datteren til Rell Sunn, en Hawaiisk, kvinnelig surferlegende. Vi fikk se en rørende film om Rell Sunn og hennes kamp mot kreft. Rell vokste omtrent opp på et surfebrett på Hawaii og ble i tidlig alder en vinner av alle konkurranser. Men hun fikk også brystkreft i tidlig alder, og senere lungekreft og svulst på hjernen. Rell reiste flere ganger til USA for knallhard behandling og deretter rett hjem til Hawaii for å surfe. Når andre trodde hun måtte hvile, tok Rell i stedet med seg surfebrettet ned til havet. Det var der hun hørte hjemme. Hun døde som 47-åring i 98, men først etter å ha levd med kreft i 14 (!) år. Rell var overbevist om at det var havet, surfingen og hennes besluttsomhet som holdt henne i live så lenge. Jeg tror ikke på mirakler, men jeg tror det ligger noe i tankens kraft. Til en viss grad.

Marriotts bassengområde.

Hula hula.

Cecilie, Nelly og Michelle (PW-trenere), og meg. Et veldig hyggelig lag.

Sommerfine Marianne.

Elsker at man kan være utendørs uansett hvor, når eller hva!

Live musikk fra lokale helter i Pau Hana. Laid back sommermusikk. Herlig!

EN DAG I OCEANSIDE

De som kjører rundt med guds budskap kjører sannelig staselig.

Den nydelige piren står som et landemerke for Oceanside.

Mine medkinogjengere, Marianne og Cecilie. Så glad det er flere nordboere her.

USAs helter har fått seg nye, skinnende biler.

Oceanside by night<3

Jo nærmere høsten vi kommer, jo varmere blir det. Topp!

LEILIGHET #26

Kjøkken, spiseplass og stue begynner å bli ganske så ferdig og ganske så hjemmekoselig (synes jeg/vi). Kjøkkenet mangler et lekkert kjøleskap, og stua mangler et sofabord. Minor details. Bestemte meg for å pynte med noen få, store gjenstander i stedet for masse "nips naps". Møbler fra IKEA. Hjort, lampe, klokke og puter fra interiørbutikken Z Gallerie, min favoritt.

Elsker hjorten min!

Har gjort et tappert forsøk på å friske opp med puter i duse farger. Dus som grå-blå-fargen. Er ikke en fargeperson.

Elsker også lampa! Minner meg om Lille Hjelper, don't ask why.

LOVE MY PLACE.

SUNSHINE

Ingenting er som sol og varme ledd før trening. Koser meg i 26 grader ved bassenget.

Hagen vår.

I dag brukte jeg to av mine tre treningstimer på å stå og gå. Gåtrening er det eneste som sliter meg skikkelig ut og som gir meg et par timer i en avslappet kropp etterpå. Luksus.

Frem...

Og tilbake er like langt.

På tredemølla med bare noen av mine 50 kilo på føttene.

BACK IN THE GAME!

Endelig er tiden for spaserturer over PWs gulv igjen kommet. Nå er jeg kommet dit jeg skulle vært for minst en måned siden - i GÅ-modus. Føttene verker alltid etter å gå. Til å være første gåtur etter skade, ennå en skade og diverse annet rusk, gikk det AMAZING. Tror trenerne var lettet siden jeg har gjort jobben deres litt krevende i det siste. Etter bare noen skritt både løftet jeg og sto på føttene selv. Innimellom. Men det er en start.

Tenk hvis du plutselig en dag ikke kunne tatt spaserturen du liker så godt bort til butikken eller bussen, den korte, friske joggeturen før du legger deg om kvelden, den avslappende, sosiale gåturen med venner, den rolige lufteturen med hunden. Små ting i livet, men du ville savnet det. Akkurat som jeg savner å gå i det hele tatt. Vel, dette er min måte å gå på for tiden og min måte å kjempe for tingene jeg savner, så om jeg får bruke et kvarter og femti meter i løpet av dagen på det, betyr det MYE.

YOU SEE?

Vår koselige kjøkkenkrok og spisestue. Rene linjer. Malte veggen grå-blå, mye lysere enn på bildet. Skrev tidligere at jeg selvfølgelig skulle male/beise det naturlige trebordet. Selvfølgelig IKKE! Elsker det naturlige treet sammen betongen, den grå-blå veggen og det hvite. (Sorry bildekvalitet, hva kan man forvente av et $100-dollars WalMart-kamera?).

A GOOD DAY.

BADEAND

I dag har vi vært å plasket i varmebassenget på Tri-City Wellness center. De har definitivt fått et nytt medlem + en mamma på kjøpet. Det varme vannet var deilig. Vi trente på å stå, noe som gikk kjempebra. Sto som en påle og trengte bare litt støtte for balansen. Og så klamret jeg meg fast i forskjellige flytesaker og plasket rundt. Tenker å gjøre dette en gang eller to i uka i tillegg til PW for å se om kropp og ledd kanskje muligens forhåpentligvis blir litt mykere og smidigere. Kjempebra trening bare å holde hodet over vann. Skal også tilbringe litt tid i saunaen. Love it! Vet jo at dette er bra for kroppen og jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å badet hjemme i Norge, men når kroppens temperaturmåler er ødelagt, er det stor forskjell på å komme ut i 20+ og steiksol i forhold til ti grader og regn, eller minusgrader og vind når man er ferdigbadet. Det avgjør liksom hvordan resten av dagen/natten blir.

Nydelig utvendig som innvendig.

Å jada, koser meg i eget selskap.

Haha, godt å bade for første gang på.. 4 år.

MIN ØDE-ØY-TING

For mange år tilbake gjorde jeg mitt beste 500-lapp-kjøp noensinne. På martna i Trondheim faktisk. Hadde jeg blitt sendt på en øde øy og fått hatt med meg kun èn ting, måtte det blitt denne saken. Ville hatt utfordringer med å finne en plass å plugge inn stikkontakten, men hey, har ikke gått elektrofag for ingenting. Det jeg snakker om er Prosepra Dolphin, et massasjeapparat som har reddet nakken og skuldrene mine i mange år.

Hjemme i Norge har jeg en med infrarød varme, men den fant jeg ikke her, så det ble en uten. Men massasjen er akkurat den samme. Den kan brukes på hele kroppen, også i ansiktet. Forbedrer jo blodsirkulasjonen, kanskje forblir jeg rynkefri forever and ever. Denne anbefaler jeg alle å kjøpe! Har du stive muskler og sener, eller dårlig blodsirkulasjon, this is IT.

JEG VIRKER!

Endelig begynner kroppen min å venne seg på alle bevegelsene igjen. Den er litt mindre sinna og litt mer glad for å få trene. Nå føles treningen som den alltid har gjort før - AMAZING, for kropp OG sjel OG hjerne.

Her leker jeg ball og ruller frem og tilbake. Utrolig godt for stive rygger som sitter for mye.

"Upper body spine twist". En ryggøvelse som beveger ryggraden slik den er laget for å beveges. Ryggraden skal kunne vris fra side til side, en bevegelse som er umulig å få til i rullestolen. Også en øvelse for rygger som sitter mye rett opp ned. Kontormennesker bør gjøre denne øvelsen all day long.

Står med bare en trener. Det betyr at jeg kan stole litt mer på kroppen igjen. Elsker å stå, can you blame me? Spesielt på gulvet, det føles mer ekte.



Tricepsøvelser. Skaden min er såpass høy at kontakten med triceps er borte. Den muskelen er veldig viktig  siden det er den som strekker ut armene og gjør at man kan f.eks. forflytte seg selv.

På superhyggelig grillmiddag til Cecilie og Marianne.

Marianne som snart skal begynne å ta sin sertifisering som Project Walk-trener. Er sikker på at verdens beste maiskolber finnes her i California!

Rundt bålet ved bassenget der de bor. Herlig!

Her er de i full gang med det nye PW-senteret! Grand opening blir på årets Steps to Recovery, som er en fundraiser som hvert år holdes på PW. Gleder meg stort på det nye senteret. Anbefaler selvfølgelig alle med en ryggmargsskade som ønsker å trene mer og lære mer om trening, å ta turen til Project Walk.

KEEP ON FIGHTING.

POOL PARTY

I går kjørte vi til Corona, en liten times kjøring fra Oceanside, for å være med på et årlig pool party holdt av PW-klient Eric. På PW var det åpen invitasjon og alle som hadde lyst, fikk komme. Alt vi visste var adressen og at vi skulle ta med egen drikke, eller som de sier her, BYOB - bring your own booze. Når vi ankom huset/villaen ble vi møtt med et skilt på døra som sa "come on in". Selv om jeg egentlig aldri har snakket med Eric, var det tydeligvis bare å stige på for alle og en hver. Vi gikk gjennom huset og kom ut til denne fantastiske hagen.

Pappa Mark var grillsjef, entertainer, hjelper og alt mulig annet i løpet av dagen. Etter hagen og uteområdet å dømme, er det tydelig at de bruker mesteparten av tiden sin utendørs.

På pool partyet var venner, slektninger, barn, PW-trenere og PW-klienter mange.

Mike, PW-trener, til venstre, pappa Mark, en PW-klient, og Eric til høyre.

Bassenget var for alle og her tar norske crazy-Ola, som trener på PW, en salto.

Paradis for barn (og egentlig alle andre).

Kom man seg ikke opp for å ta sklia på egen hånd var det inget problem. Venner, pappa Mark og PW-trenere var der for å løfte deg opp og sende deg ned.

Her tar norske Marianne sats. Hun er med Cecilie som trener på PW. Elsker at det er så mange nordmenn på PW!

Eric bader og kjører sklie.



Beerpong, eller ølpong, er den store drikkeleken i USA og det gikk med mange ølbokser der. Bak her sitter jeg og Cecilie, skal prøve å få til et bedre bilde av den norske gjengen senere.

Potetgullskålene var aldri tomme. Med tortillachipsen fikk du salsa, varm ostesaus og varm bønnestuing. Ikkeno' tull.

Det var mat og øl (selv om det sto BYOB) i fleng, og vi kunne forsyne oss av det vi måtte ønske. Pasta, pølse, steik, grønnsaker, potetsalat, frukt, kylling, vårruller, og masse andre godsaker sto på menyen.

Amerikanernes åpenhet og gjestfrihet er overveldende. At vi, uten å kjenne Eric og familien, fikk komme hjem til dem, spise og drikke så mye vi ville, bruke bassenget osv. er for oss så unikt. Før vi dro, gikk vi til pappa Mark og takket for oss og han sa at vi var hjertelig velkomne tilbake. Og forholdet mellom trener og klient er ikke bare trener og klient, men mer som vennskap. Trenerne på PW er fantastiske og hjelper til like mye på fritiden som når de er på jobb. Jeg har alltid fått inntrykk av at trenere og klienter ofte henger sammen på fritiden. Synes det er så flott!

En fantastisk dag med venner og kjente i Corona.