Selv om jeg har en hel del å tenke på for tiden og går en usikker fremtid i møte (egentlig ikke, I'm in it to win it), prøver jeg å nyte den første følelsen av sommer på LENGE. Solstrålene varmer opp min spekte kropp og gjør den ett tonn lettere. Bar bakke forenkler livet ganger tusen. Lysere dager gir lysere sinn. ALT føles bedre. Og slik kunne jeg hatt det i et helt år hvis JEG hadde bestemt over mitt eget liv. Sier tusen takk for all respons på saken min, regner med det sitter mange rundt omkring i Norges land og kjemper mot systemet. Kjemper for rettigheter de egentlig har krav på. Men inntil videre får vi bare ta solen til hjelp og krysse alt som kan krysses for at det ordner seg til slutt.
Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.
fredag 29. april 2011
mandag 25. april 2011
THIS IS WAR
Jeg samler troppene, legger slagplanen og forbereder meg på kamp.
Har på grunn av min stahet, bestemthet og mitt mål om å lykkes lyst til å rope "Vet dere ikke hvem jeg er?". Det trodde jeg var klart etter at jeg fortsatt, fem år etter, ofrer blod, svette og tårer for å lære å gå. Å gi opp ligger bare ikke i min natur.
Jeg kan, jeg vil og jeg skal.
Har på grunn av min stahet, bestemthet og mitt mål om å lykkes lyst til å rope "Vet dere ikke hvem jeg er?". Det trodde jeg var klart etter at jeg fortsatt, fem år etter, ofrer blod, svette og tårer for å lære å gå. Å gi opp ligger bare ikke i min natur.
Jeg kan, jeg vil og jeg skal.
mandag 18. april 2011
Selvfølgelig...
...Har jeg møtt motgang som gjør at jeg må utsette USA-flyttingen!!! Jeg skjønte det måtte være NOE noen kunne ødelegge for meg... Som om jeg ikke har nok å stri med. Jeg har ordnet med ALT på egen hånd, bortsett fra den ene lille tingen jeg trenger hjelp med fra det offentlige, og der stopper det opp. River av meg håret snart! Selv om treningstilbudet for ryggmargsskadde i Norge er ikkeeksisterende, eller oppfølging av ryggmargsskadde what so ever, vil INGEN hjelpe meg så jeg kommer meg på Project Walk for å bli BEDRE og mer SELVSTENDIG. Jeg har godtatt at jeg må finansiere trening, reise og opphold selv, det eneste jeg søkte om var at Britney (mamma Brit) skulle få med seg sin assistentlønn betalt av kommunen, og det er LITE å be om i forhold til ALT jeg har ordnet med selv. Det eneste! Og dette i forhold til at jeg her hjemme har fire (!!!) assistenter som kommunen betaler. De vil spare på det mens jeg bor der, og kanskje når jeg kommer hjem hvis jeg har gjenvunnet litt funksjon.
I avslaget fra kommunen sto det noe sånt som: "Vi berømmer ditt pågangsmot og synes det er et stort og modig skritt å ta. Du får ikke med deg lønn til en assistent, MEN vi ønsker deg lykke til og håper du oppnår det du vil med oppholdet". Dette til tross for at jeg skrev i søknaden at jeg er totalt avhengig av å få med en assistentlønn. Her håper kommunen at jeg skal reise uansett og at de da vil spare ALT de betaler i assistentlønn. Mener de at jeg skal betale en hel årslønn?? Videre skylder de på arbeidsmiljølov og forsikringsproblemer mens vi er i USA, selv om jeg i løpet av de siste 5 årene har vært i USA i over ett år til sammen, med flere assistenter, uten at noen har sagt et PIP om det.
De støtter seg også på sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine assistentrettigheter til utlandet. Som sagt, jeg har vært der i over ett år til sammen på de syv turene jeg har vært der og jeg har vært totalt uviten om dette. INGEN har sagt NOE, og nå når jeg har kjøpt meg leilighet og planlagt å bo der ett år, slipper de denne BOMBEN. Denne loven gjelder ikke kun meg, men ALLE som har behov for assistenthjelp i hverdagen. Hva om jeg ville tatt ett studieår i USA? Skulle ikke jeg, som ALLE andre, fått muligheten til det? Er ikke dette skyhøy diskriminering? Mennesker med funksjonshemninger må rett og slett holde seg i Norge resten av livet. Jeg tenker at de skulle kunne gjort unntak når det gjelder rehabilitering og studier, men nei, ville jeg bodd i et annet land en stund bare for å oppleve en annen kultur, måtte jeg fått det også. Som alle andre!
Jeg vet av tre andre nordmenn, Magni som jeg skrev om tidigere, pluss to andre som nå er på Project Walk i en lengre periode for å trene. Forskjellen på meg og disse tre, er at de klarer seg for det meste selv og har ikke behov for assistent. Skal det virkelig være så urettferdig?
ALT jeg ønsker er å få litt av livet mitt tilbake, noe jeg trodde var ønskelig for alle parter. For kommunen ville det i alle fall vært utrolig sparsomt. Jeg blir så PROVOSERT!
Er MEDIA den eneste måten å få fokus på en sak?
I avslaget fra kommunen sto det noe sånt som: "Vi berømmer ditt pågangsmot og synes det er et stort og modig skritt å ta. Du får ikke med deg lønn til en assistent, MEN vi ønsker deg lykke til og håper du oppnår det du vil med oppholdet". Dette til tross for at jeg skrev i søknaden at jeg er totalt avhengig av å få med en assistentlønn. Her håper kommunen at jeg skal reise uansett og at de da vil spare ALT de betaler i assistentlønn. Mener de at jeg skal betale en hel årslønn?? Videre skylder de på arbeidsmiljølov og forsikringsproblemer mens vi er i USA, selv om jeg i løpet av de siste 5 årene har vært i USA i over ett år til sammen, med flere assistenter, uten at noen har sagt et PIP om det.
De støtter seg også på sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine assistentrettigheter til utlandet. Som sagt, jeg har vært der i over ett år til sammen på de syv turene jeg har vært der og jeg har vært totalt uviten om dette. INGEN har sagt NOE, og nå når jeg har kjøpt meg leilighet og planlagt å bo der ett år, slipper de denne BOMBEN. Denne loven gjelder ikke kun meg, men ALLE som har behov for assistenthjelp i hverdagen. Hva om jeg ville tatt ett studieår i USA? Skulle ikke jeg, som ALLE andre, fått muligheten til det? Er ikke dette skyhøy diskriminering? Mennesker med funksjonshemninger må rett og slett holde seg i Norge resten av livet. Jeg tenker at de skulle kunne gjort unntak når det gjelder rehabilitering og studier, men nei, ville jeg bodd i et annet land en stund bare for å oppleve en annen kultur, måtte jeg fått det også. Som alle andre!
Jeg vet av tre andre nordmenn, Magni som jeg skrev om tidigere, pluss to andre som nå er på Project Walk i en lengre periode for å trene. Forskjellen på meg og disse tre, er at de klarer seg for det meste selv og har ikke behov for assistent. Skal det virkelig være så urettferdig?
ALT jeg ønsker er å få litt av livet mitt tilbake, noe jeg trodde var ønskelig for alle parter. For kommunen ville det i alle fall vært utrolig sparsomt. Jeg blir så PROVOSERT!
Er MEDIA den eneste måten å få fokus på en sak?
Abonner på:
Innlegg (Atom)