EMERGENCY ROOM!

Jeg smiler ikke FORDI jeg har vært på akutten, MEN jeg smiler FORDI hofteleddet er helt, og ikke stykkevis og delt. Du vet når du venter på noe som virker for godt til å være sant, og du får følelsen av at noe kommer til å skje slik at det vil spolere det du venter på? Vel, slik har jeg følt det helt siden jeg begynte å komme i mål med planleggingen av denne turen. Og på mandag, kun tre dager inn i treningen, skjedde det "uunngåelige". Jeg skulle sykle på en spinningsykkel, men det gikk ikke akkurat smooth. Så rusten som kroppen er, mislikte hofta mi den nye sykkelbevegelsen veldig, selv om jeg har syklet på PW mange ganger før. Og ikke bare smalt den, den knaste skikkelig. Grusomt! Jeg ville vente å se om det gikk over litt, men i dag når jeg dro til PW for mine første timer med Margarita, måtte jeg fortelle det. Det var jo vondt som fy! Jeg fikk beskjed om å dra til akutten og ta røntgen for å utelukke et brudd. Og jeg, som nettopp har tatt en bentetthetsmåling vet at beina mine er i forstadiet til benskjørhet, altså osteopenia. Jeg aner ikke hvor mye osteopenia påvirker beinas porøsitet og sprøhet, men jeg tenkte jo mitt. Ved mine syv opphold på PW har jeg aldri skadet meg, aldri hatt en ulykke, ingenting. Men før eller senere måtte det vel skje. Uansett vondt kne, ekkel hoft (den skadde har alltid føltes rar), stiv rygg, ømme skuldre, sår nakke, har ingenting stoppet meg før og det skal det søren meg ikke gjøre denne gangen heller. Jeg må bare vente litt med vektbæring og være litt mer forsiktig.  Er absolutt ikke laget av glass, men noen ganger kan det være greit å late som. Se, en hel hoft!

No pain, no gain?