NOAH PÅ EN EVENTYRLG REISE

Jeg er nok ikke født blogger, men så lenge mennesker i samme situasjon finner informasjon om treningen jeg driver med, er målet mitt nådd. Da det er ikke så farlig om jeg ikke skriver hver dag, sant?

Besøket er reist hjem for lengst og igjen er vi alene i nr. 26. Utrolig hvor stille det ble! Noah er ni måneder gammel, så litt skrik og skrål ble det jo, men det hører babyer til. Han var for det meste en kjempeblid og rolig gutt, både hjemme og ute på sightseeing og shopping. 

Den fine, lille familien - Jostein, Noah og Anita.

Gutta boys på shopping.

Sånne sittegrupper ønsker jeg meg på kjøpesenter i Norge også! Altså, det bør helst være innendørs. I tillegg til kino som de fleste kjøpesenter her har. Hadde alt det vært samlet under et tak, ville man sluppet å ferdes i mellom i ufyselig vær og føre.

Sååå mange morsomme ansikter.

Haha, morroklumpen.

Foran krigsskipet USS Midway. Jostein ville dra dit og det er helt greit å ha vært der, men det er nok en mannfolk-ting. Vi damene og Noah satt for det meste på en benk og nytet sola og utsikten. 

Med San Diego i bakgrunnen. Vakre byen.

San Diegos båthavn.

Konferansesenteret i San Diego er litt av et byggverk.

På shopping. Igjen. Jostein var en grei kar å ha med på kjøpesenter.

På de to ukene Noah var her, lærte han å plukke opp mat fra bordet å putte det inn i munnen. Teknikken var å bruke begge hendene og stappe det inni. En ganske morsom metode.

Han lærte også å reise seg ved sofaen på egen hånd! Ustødig, men øvelse gjør mester. Jeg trener jo på det samme, så det vet jeg alt om. Ha-ha. Keep up the good work. Gulroten var Drømmehagen på Iphone.

Mimmi og Noah.

Jostein kjøpte like godt hele Apple-butikken i en omgang.

Mens vi damene nytet utsikt og sol. Rart vi aldri går lei. Her sitter jeg faktisk å gjør noe nytt.. Noe jeg har forsøkt å gjøre i flere år, men som jeg har manglet styrke på de riktige stedene til å gjøre. Jeg har armene i kors! Enn at noe så enkelt kan være så vanskelig... Det er slike små ting som gjør meg glad.

Rampeuttrykket.

En herlig guttunge som jeg gleder meg til å se når jeg kommer hjem. Da har han sikkert lært å gå, og rullestolen blir fin stå- og gåtrening. Får sikkert aldri sitte i ro..

Veldig hyggelig å ha gjengen som gjester. Det var Josteins første USA-tur og jeg syntes jeg hørte noe sånt som "USA er det eneste stedet jeg skal reise på ferietur til i fremtiden"! Må jo bety at det var en vellykket tur. Det er jo veldig enkelt å reise hit nå som tante Tonje har en leilighet her.

Panikken begynner å bre seg i kropp og sinn. I underkant av to måneder til hjemreise.. Det føles som jeg har vært her i en hel evighet, men samtidig har det gått så fryktelig fort! Tid er en rar ting. Noen ganger går den altfor fort, noen må da se til å bremse den litt. Jeg gleder meg utrolig mye til å se igjen familie, venner og Lexus, men samtidig vet jeg nesten ikke hvordan jeg skal overleve uten treningen min. Eller Californias fantastiske klima. Jeg akter i alle fall ikke å miste alt jeg har jobbet så innmari hardt for i det siste året - verken muskler eller brunfarge. Ha-ha. Men seriøst, det med treningen er sant. Egon og jeg må legge en plan. Nå skal jeg, om mulig, jobbe ennå hardere på PW. Samtidig som jeg koser meg i sola, pusser opp et bad og diverse.

CALIFORNIA LIFE<3