Tonje Forbord: LEXUS THE DOG

Det er rart egentlig, hvor glad man kan bli i et dyr. Mitt har fire føtter, en snute og en hale, og heter Lexus. Jeg har aldri vært et hundemenneske, har egentlig ikke likt hunder i det hele tatt, men etter ulykken ble jeg for det meste værende hjemme og fant ut at et dyr ville være godt selskap. Hadde i utgangspunktet alltid ønsket meg en papegøye, en skikkelig ara, men siden jeg ikke var i stand til å ta vare på dyret på egen hånd, og en papegøye var lite ønsket i huset, måtte jeg finne noe annet. Tanta mi, tante Toril, hadde mens jeg var på sykehuset opprettet et "papegøye-fond" slik at jeg kunne kjøpe meg en. Siden en papegøye etter hvert ble utelukket begynte søket etter forskjellige hunder og jeg hadde egentlig bare et kriterie; den skulle være hvit. Siden jeg hadde null peiling på hund fikk jeg tips fra noen som hadde peiling, om at Westiene var hvite, kule, små hunder. Jeg fant ut at det var en dame som bodde bare et lite stykke unna som hadde Westie-oppdrett. Hun tilbød seg å komme på besøk når kullet var kommet til verden. Jeg ble forelsket ved første møte. Hun var den minste og svakeste av dem og skulle få navnet Lexus, som bilen til Robert. Lexus har siden 2007 vært utrolig godt selskap på ensomme dager. Nå har jeg vært lenge hjemmefra og savner alle, familie og venner, og Lexus. Mens vi er her, er hun for det meste hjemme hos Anita og hos Roberts mamma, Turid, så jeg vet hun lever som prinsessen på erten. Men det hadde allikevel vært fint å hatt henne her. Hun er lett å bli glad i. Lexus er liten, søt, kosete, halvveis lydig, folkekjær, leken, litt vaktbikkje og tøffere enn toget. Det er jo tross alt en terrier. Blond, søt, liten og tøffere enn toget? Ja, de sier jo hunder er like eierne sine.. Ha-ha.