Jeg vet ikke hva dere tror at jeg tror om dette treningsåret, derfor tenkte jeg å skrive kort om mine mål. Hvis noen tror at jeg tror at jeg skal komme løpende hjem om ett års tid, stemmer ikke det helt. Selv om jeg VET jeg en dag skal gå, er jeg realistisk i tillegg. Tro det eller ei. Et delmål for eksempel, er å få en avslappet kropp. En kropp som ikke spretter hit og dit ved hver berøring, hump eller nys. Haha, hver gang jeg nyser skyter jeg som en rakett fremover. Plagsomt. Når jeg trener handler det like mye om å tenke at jeg skal slappe av som å ta i. Tankens kraft. Michelle kaller meg en rattlesnake (klapperslange) fordi de har et raskt hugg. Akkurat som føttene mine. Vet aldri når de hugger til og strekker seg ut eller bøyer seg. Det andre delmålet er kontrollen. Jeg må få mer kontroll på kroppen slik at jeg slipper disse huggene (spasmene) som kommer lynende raskt og skremmer både meg og de som holder på med meg. Jeg har veldig mye funksjon i kroppen min, men det blir gjemt under all den oppsamlede energien i musklene som gjør kroppen stiv og spretten. Den vil ut! Og hvis den energien skal brukes opp jevnlig, MÅ jeg røre meg mer gjennom dagen (ikke drepe den med medisiner) og da kommer jeg til hovedmålet dette året. Å reise meg selv og gå med gåstol med bare en hjelper. Hvis jeg i løpet av året klarer å flytte føttene selv, trenger jeg bare en person til å guide gåstolen og da blir det null problem å trene på å gå når jeg kommer hjem. Kanskje vil jeg klare å gå litt som en del av hverdagen.
Jeg og Cecilie snakket litt om hva legene og sykehuspersonell sa til oss rett etter vi ble skadet, og vi fant ut at vi begge fikk den samme beskjeden - du kommer ALDRI til å gå igjen og derfor må du AKSEPTERE situasjonen. For det første, hvem i all verden har rett til å si at du aldri kommer til å klare noe? Det er barnelære at man alltid sier "dette klarer du". Legene i Norge er fantastiske når det kommer til det medisinske, men å fortelle deg at du aldri vil gå igjen er å tråkke på alt som er igjen av håp. Skaden er et faktum, men når du har igjen mange år å leve, 60+ i mitt tilfelle, kan legene umulig vite hva som vil skje. Både jeg og Cecilie ble forbannet når vi fikk beskjed om å akseptere situasjonen. Vi kunne da fortsatt tenke selv, og hva vi ville gjøre med situasjonen var vår sak. Vi ble enige om at det vi kanskje må akseptere etter hvert, er at vi aldri vil kunne gå uten gåstol. Og det fant vi ut var greit. Godt å finne noen som er like sta og bestemt som meg selv.
Dette ble langt, men kom på en ting til. Spasmer har vel en vitenskaplig forklaring, men jeg har tenkt litt på det og lurer på en ting. Jeg tror den vitenskaplige forklaringen er at når ryggmargen blir skadet blir det signalkrasj og hjernen sender signaler som blir mistolket som reflekser og kroppen beveger seg ufrivillig. Jeg sliter mye med spasmer og legene vil mer enn gjerne medisinere de bort (drepe musklene mine). Men hvorfor er jeg spasmefri i to-tre timer etter å ha trent og brukt musklene skikkelig? Hjernen og ryggmargen fungerer jo fortsatt på samme måte, det er musklene som er slitne. Jeg ser på det på denne måten: Spasmer er energi i musklene som vil ut. Som vil bli brukt. Og den eneste måten å bruke opp denne energien på er trening og bevegelse. Når jeg trener på å gå, er kroppen som spaghetti etterpå og det er så deilig. Da kan jeg slappe av 100%. Det vil si at hvis jeg kommer til et punkt hvor jeg kan gå flere ganger i løpet av dagen, blir også spasmene bedre/borte. Er ikke det rart hvis spasmene er en krasj mellom hjerne og ryggmarg? Tror jeg skal bli forsker.
Fra spaserturen i går. Som gikk AMAZING. Jeg strekker ut føttene selv og tar initiativet til å løfte dem frem. De trenger bare å lære det på nytt. Trening gjør mester. (Det er ikke jeg som knirker, kunne vært det, men det er gåstolen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar