Å HERRE JEMINI! Under en uke til avreise, det går fort! Jeg er så utrolig glad for at jeg nå kommer meg over dammen, MEN jeg støter stadig borti nye problemer. Også med det offentlige. Har fått beskjed om å prøve å glemme de to siste månedene og alt det styret med å få med en "hjelper" til USA, og bare se fremover. Men hadde ting gått etter min plan og jeg hadde reist i april, ville ikke disse problemene jeg nå har eksistert. Skuff.
For det første: En ting jeg egentlig visste, men hadde glemt, er at leieprisene på leilighet i North Coast Village skyter i været fra og med 1. juni. Det vil si at skal man leie leilighet der mellom juni og agust må man betale det samme for en ettroms leilighet i en uke, som man betaler for en toroms leilighet i 4-5 uker mellom september og mai. Det må jeg kanskje legge til i Tonjes reisetips.. Reis dit høst, vinter eller vår! Hm, nå må vi sikkert bo på et lugubert, teppebelagt, fuktig motell mens leiligheten min blir pusset på. Bummer!
For det andre: Mellom juni og august er Project Walk ganske så fullt. Mine yndlingstrenere er for det meste allerede fullbooket. Jeg kunne ikke bestille timer der før jeg visste for sikkert om jeg kunne dra, og i mens jeg ventet på svar fra kommunen, ble timeplanen på PW nesten full. Jeg får ta til takke med de timene jeg får til å begynne med og heller ta det igjen når høsten nærmer seg. Bummer!
Og sist, men ikke minst, for det tredje: Tidlig i år, sikkert på januar eller noe, undersøkte jeg dette med trygd og utenlandsopphold. Jeg fikk beskjed om at trygden kan man få med seg til utlandet så lenge man ikke blir der lengre enn ett år, da mister man sine rettigheter. Flotte greier tenkte jeg. MEN, denne uken fikk jeg beskjed fra NAV om at det kommer et nytt regelverk fra og med april neste år, og da krever de at man befinner seg i landet. Enten må jeg komme hjem for en dag eller så bare for å sende inn en søknad som opprettholder min trygd og så reise tilbake til USA, eller så blir jeg i USA og mister trygden min. Velger jeg å bli i USA til juni, mister jeg 3 måneders trygd. Sjokk! What to do?
En ting er sikkert, INGEN i det offentlige ønsker at jeg skal på opptrening der muligheten for å bli litt mer selvstendig faktisk eksisterer. Regelverket er lagt opp slik at jeg skal sitte her og motta trygd og ha hundre assistenter for å hjelpe meg, i stedet for å prøve alt for å bli bedre. Da kunne jeg kanskje hatt en liten deltidsjobb, og kanskje kunne jeg mestret hverdagen bedre på egen hånd. Det måtte jo staten spart en del på. Jeg ønsker ikke å sitte her å motta trygd, jeg ønsker ikke å sitte her å motta så mye hjelp, jeg blir heller ikke bedre av å bare sitte her, men de gjør søren meg ingenting for å hjelpe meg med å forbedre situasjonen. Det virker nesten som at desto mer man gjør og betaler selv, desto mindre hjelp får man. Regler er en ting, men hvor er det menneskelige aspektet?
JEG ØNSKER BARE LIVET MITT TILBAKE!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar