Det var en gang ei jente. Ei jente som levde et selvstendig og høyst aktivt liv med en deltidsjobb på H&M som hun elsket, med en kjærlighet for fotball, volleyball og snowboardkjøring på fritiden, med en interesse for elektrofag på videregående, og med en kjæreste ved navnet Robert som hun hadde delt alt med i over to år. Moteinteressen var på topp, og bilinteressen likeså. Hun var nesten like ofte på gatebiltreff med kjæresten, som hun var på shopping. Hun hadde alt. Mange gode venner, en kjæreste og bestevenn hun syntes var perfekt, og en plan for fremtiden.
En dag i 2005 gjorde hun og kjæresten sine livs tabber som skulle forandre, ikke bare deres, men mange liv. En tidlig morgen etter et gatebiltreff og en fest, hadde jenta lagt seg bak i en bil, glemt bilbeltet og sovnet. Kjæresten satt i passasjersetet foran. Også han uten bilbelte.
Jenta våknet, etter å ha svevd mellom liv og død, seks døgn etter den tidlige morgenen. Hun husker det ikke selv, men hun ble fortalt at bilen hun satt i hadde krasjet med en møtende bil. Jenta hadde brekt nakken og var lam i fra nakken og ned. Kjæresten var død. Den samme dagen ble hun tante for aller første gang.
Familien til både jenta og kjæresten slo ring om jenta, selv om de også hadde mistet mye. Hun gikk glipp av kjæresten's minnestund og begravelse, og oppholdet på sykehuset varte i hele ni måneder. Framskrittene var små og hun var lenket til rullestolen. Etter at armene til jenta begynte å virke litt igjen og hun viftet noe på tærne, øynet hun et håp om å en gang gå og få livet sitt tilbake. Legene prøvde å ta i fra henne alt håp og sa hun aldri ville gå igjen. De ville sende henne hjem og la kroppen hennes visne. Men jenta ville ikke la kroppen visne og bestemte, med familien bak ryggen, at denne kampen skulle de kjempe uansett hva legene mente. Familien var enestående fra dag en og det nye tantebarnet var et lyspunkt i den store sorgen.
Ett år etter ulykken befant jenta og familien seg på et treningssenter i San Diego, USA, ved navn Project Walk. Der hadde de trent med "sånne som jenta" i ti år og mente at nesten alle kunne lære å gå igjen. Det skjedde fantastiske ting der, 'mirakler'. Jenta reiste dit hele seks ganger og fikk se ryggmargskadde (lamme) mennesker lære å gå. Det krevde blod, svette og tårer, men det virket. Legene hadde også sagt til de menneskene at de skulle tilbringe resten av livet i rullestol. Jenta mente at livet i rullestol ikke kunne kalles et liv, i hvert fall ikke for henne. Hun følte at hun hadde en fot innenfor i og med at hun fortsatt var her på jorda. Den andre foten hadde hun utenfor siden hun ikke kunne gjøre noe av det som gjorde livet verdt å leve. Hun så på det som at hun var her, men ikke levde.
Jenta jobbet hardt på treningssenteret i USA og kroppen forandret seg når hun gjorde det. Hjemme i Norge fantes ikke slik trening, derfor måtte familien til jenta gjøre sitt beste. Men det var tungt. Hun drømte hver dag om å flytte til USA for å trene, men det var ikke enkelt å flytte i fra den trygge hverdagen i Norge. Fem år etter ulykken tok jenta allikevel en avgjørelse.
I 2011 pakker hun kofferten med minner om kjæresten som fortsatt har en stor plass i hjertet sammen med det håpet hun har til overs, og drar til USA for å å kjempe seg tilbake til livet på Project Walk.
Budskap til alle: BRUK BILBELTE. Det kan være avgjørende for ditt eget og andres liv.
Budskap til mennesker med ryggmargskade: Dra på et av Project Walk's sentre!
