STILL GOING STRONG!

Oi, her har forfatteren sviktet ser jeg.. Beklager det! Don't worry, her lever vi fortsatt i beste velgående. Jula, som egentlig ikke føles å vært her i det hele tatt, er vel overstått. Alt i USA er større, go big or go home sier de (gjelder alt), men selv om juletrær er større, juledekorerte hus er mange, og nissene flere, er det ikke ordentlig jul uten familie og venner, samt de kjente og kjære juletradisjonene. Mors ribbe med sprø svor var dypt savnet på julaften. Det er noe spesielt med jula, den må tilbringes hjemme for at det skal være.. Jul. Men vi har hatt det veldig koselig med mange nye venner altså. At det nesten er sommer i jula, føles heller ikke riktig. Men det skal jeg aldri mer klage over, jeg tar heller ei jul med sommervær, enn ei jul med utrivelige "Dagmar". 

Grunnen til at jeg ikke har skrevet "så mye" i det siste, er at det jeg håpet aldri skulle skje i min amerikanske treningsverden, spesielt ikke mens jeg bodde her, skjedde for et par uker siden. Min PW-hovedtrener gjennom fem år, Margarita, forlot Project Walk. Mange arbeidplasser i USA har ikke arbeidskontrakter, og derfor forsvant hun på dagen. Følelsen av sjokk, sorg og usikkerhet i samme slengen. Jeg skjønte jo at det ville skje før eller senere, men ikke nå! Margarita var i 2006 den første treneren jeg trente med på PW, og siden har hun vært med på alle fremskritt, oppturer, nedturer, og alt det andre treningen for et menneske som meg betyr. Hun var min europeer (fra Litauen) blant alle amerikanerne på PW. En trener på PW er ikke bare en trener, i alle fall ikke når man er der lenge, de blir på mange måter en støtte siden de deltar i noe av det viktigste i ens liv. Project Walk ligger mitt hjerte nært, treningen er en livsnødvendighet. Mitt lengste treningsavbrekk siden 2006 er en hel måned i strekk, og tro meg, ingen ville levd i den kroppen.

For meg var Margarita en stor del av Project Walk. Jeg har flere fantastiske trenere, men hun var min hovedtrener og den som la opp løpet for min trening. Hun har jobbet på PW i åtte år og er en av de beste av de beste. Da jeg fikk vite at hun var ute av gamet, ble jeg så usikker på mitt siste halvår her, men de andre trenerne har gjort en kjempejobb for å fortsette treningen i kjent Margarita-stil. Trenerne har jo forskjellige måter å trene på og alle er gode i sine ting, men det kroppen min trenger, er noen som kjenner den godt, og rutiner. Selv om kroppen min er liten, betyr ikke det at den er enkel å jobbe med. Jeg er sterk som en okse, det er bare ikke veldig kontrollert styrke. Ennå.
Uansett, Margarita vil bli dypt savnet på PW.

Jeg har fortsatt kontakt med Margarita og dette er nok ikke det siste vi ser av henne.

OG SOM VANLIG - LIFE GOES ON..

Skal skrive mer om hva vi har drevet med i siste, men akkurat nå vil jeg bare ønske dere et riktig GODT NYTT ÅR. Ta med dere alle håp og drømmer inn i det nye året, gi aldri opp! Måtte dere få en fantastisk nyttårsfeiring!<3

BRITNEYS ROOM

Soverommene har vært hvite og kjedelige, men nå begynner de å få en litt mer personlig touch. Britney har fått seg en mimmi(bestemor)-hylle der hun kan samle bilder av de små, og tegninger laget av Iselin. Den var etterlengtet tror jeg. Enkel og fin. Og pynten kan ofte byttes ut etter som det kommer nytt i posten. Sånt liker jeg.

Når det kommer gjester må man ha ekstra puter, dyner, håndklær, vaskekluter, pluss pluss, og i tillegg ha ekstra plass til gjestenes ting. På soverommet til Brit, som også er gjesterom, var det liten plass til oppbevaring. Jeg ville ikke stappe rommet fullt av kommoder og stjele gulvplass, derfor kjøpte jeg denne geniale senga med fire enorme skuffer på IKEA (selvfølgelig). Her er det plass til alt vi trenger, pluss litt mer, og rommet føles fortsatt stort nok..

Mimmi-hylla - her er det fantasifulle, fargerike egg, trær med aper i, og med blomster og hjerter rundt, bilder av en nyfødt Noah, og en utrolig fin sjiraff som er et til-mimmi-kort.

God plass både til oppblåsbare madrasser, handleposer (det ble testet da vi hadde gjester sist), og til at man kan snu seg inne på rommet. Så slipper man å gå ut å gjøre det.

Må bare legge ved et bilde av kommoden igjen, elsker den. Noah ligger bak planten å lurer med nussetruten sin, og på den andre siden er det nydelige bilder av jentene og Beate.

Det meste er gjort enkelt, hvitt, grått, safe og billig, ingen fancy designersaker eller lignende, men jeg ELSKER LEILIGHETEN BARE MER OG MER, så det enkle er ofte det beste.

 

 

På nyåret skal jeg begynne med hovedbadet, det er under planlegging.. Gøy!

GÅ-TEKNIKK

Som sagt tidligere, treningen går i bølgedaler. Jeg merker kroppen blir sterkere for hver uke, noe som ikke er all verden å skrive om selv om det er stort, og det er sjelden jeg oppdager noe helt nytt som jeg ikke har gjort på.. la oss kalle det de siste årene. Men for noen uker siden skjedde det noe med gå-teknikken min. Med en ryggmargsskade er det sjelden man kan gå i detalj på hvordan noe skulle vært gjort, man tar det man får. Jeg oppdaget det en dag jeg gikk på tredemølla, uten å i det hele tatt tenke på det. Det kom bare av seg selv. Hvordan jeg går, er ikke noe jeg noen gang har tenkt på, jeg har bare gått på den måten kroppen har bestemt at den vil gå. Føttene mine har alltid strekt seg ut så snart de har truffet gulvet når jeg har gått, som en refleks (spasmer), og det har de gjort av seg selv uten at jeg, hjernen, har tenkt mye på det. En fot har strekt seg ut, og så har jeg ventet med å få kroppsvekten over på den utstrakte, deretter har jeg løftet den andre frem. Har aldri følt at jeg har klart å gå annerledes, har bare vært glad for at føttene har strekt seg ut så bra som de har gjort, uten å måtte slite. Selv om jeg ikke klarer mye på egen hånd her i livet, er det min store fordel at jeg kan stå på beina når jeg går, og i kortere perioder, f.eks. inn og ut av bilen. Som også gjør at jeg vet jeg en dag lærer å gå. Så det.

Tilbake til min nye gå-teknikk! Jeg oppdaget plutselig, det har ikke skjedd gradvis eller noe, at når jeg fikk hjelp til å flytte foten frem (må fortsatt ha hjelp med å løfte opp og plassere), strekte den seg ikke automatisk ut så snart den traff tredemølla. Den ble stående med en bøy og så strekte jeg den ut samtidig som jeg løftet frem den andre. Samtidig! Det var jo som en helt ny verden! Det er vel sånn man egentlig skal gå, men som sagt, man tar det man får. Det føltes mye enklere på samme tid som det krevde mer. Er vel tyngre å stå med en liten bøy i knærne, er det ikke? At føttene ikke strekker seg automatisk ut, betyr at det er mer meg og mindre spasmene som gjør det. Og det er et av målene - mer meg. hjernen. Det ble en mye bedre flyt, ikke så stivt. Uansett, dette er splitter nytt og det blir spennende å se om det hjelper gåinga et skritt videre. Time will show!

Du kan jo prøve de to måtene å gå på selv, og kjenne forskjellen.

Photo shoot, ha-ha! Jeg var en av mange som ble fotografert til en ny, informerende PW-brosjyre. Blir morsomt å se.

SÅNN, DA ER DERE OPPDATERT.

JULESTEMNING

Her kjører vi på med juledekorasjon og grøtfest for å få i gang julestemningen.

Årets juletre - kjøpt på Walmart, ferdig pyntet. Planen var å kjøpe et juletre med kun hvite lys, og så pynte det med fine, flotte kuler som jeg hadde kjøpt. Men, da det var montert og plugget i stikkontakten, hadde det alle regnbuens farger. Vi plukket visst med oss feil tre. Veldig amerikansk og utradisjonelt for min del, men det vokser på meg. Fancy.

På onsdag var det duket for julegrøtfest og X-factor i nr.26. Flotte Marianne og Cecilie hadde fått deilig risengrynsgrøt fra Norge, det finnes ikke her såvidt jeg vet (kan vel lages fra bunn da..), som de tok med hit og delte med oss. Det vaaar så godt! Grøt har aldri vært bedre.Vi hadde mandelkonkurranse og hele pakka(Cecilie vant). Og julestemningen kom omsider krypende altså.

Marianne koker...

...mens barna venter spent!

De flotte julekulene som var ment for treet, havnet på noen grein i en vase. Etter inspirasjon hjemmfra. Jaja, det ble jo litt "julete", eller hur? Tenkte å henge noen på vegghjorten også, men det blir kanskje too much.

Mmm, himmelsk.

Wee, pakker fikk vi også! Snillere middagsgjester skal man lete lenge etter;)

JULEKOS.

DESEMBER I OCEANSIDE

Ikke mye her som ligner på desember og vintertid. Bortsett fra at det faktisk kryper ned mot 0 grader om nettene. Da jeg kom hjem fra trening i dag satt jeg på min lille terrasse å leste bok og småduppet litt (stiller frisk og rask på PW kl.08.00 hver mandag og fredag, puuh), og da ble det faktisk veldig så varmt! Så det er fortsatt sommer på dagtid altså.



*MAGNIFICENT*

FRODE KOMMODE

Elsker nye prosjekter, elsker forandringer, og denne gangen var det prosjekt frode kommode. Jeg er hjernen, Brit må (dessverre, vet hun ikke elsker det) være hendene. Men til sammen er vi et bra team. Måtte ha en mindre og litt mer fancy kommode i "gangen", den gamle tok litt for mye plass og var litt.. Tam. Den fikk jobb som skohylle på rommet mitt. Den nye er perfekt!

Den gamle ble nedprioritert til skohylle i en gudsforlatt krok på soverommet..

Brit maler med litt rødt i glasset. Alt blir bedre med litt rødt i glasset. Tror denne gråfargen, Charcoal, også vil bli å se på noen av veggene på soverommet mitt - Colorblock. Grått er så tidløst, like tidløst som hvitt.

Her står den, nymalt og flott. Kommode fra IKEA, knotter fra Anthropologie (de var jo dyrere enn hele kommoden, har tre forskjellige typer), og maling fra Restoration Hardware. Butikker som alle ligger mitt hjerte nært. Hvis man kan si noe sånt om en butikk.

Malte den bare en gang, den ser mer beiset ut og man ser fortsatt mønsteret i treet. Det liker jeg, ser røffere ut. See julestrømpen da, håper det "faller" noe oppi den..

Ble bedre med en fargklatt der, sålangt man kan kalle grått en fargeklatt.

Anbefaler forresten betonggulv! Det er utrolig slitesterkt og lett å rengjøre. Når det er lakkert i alle fall (vet ikke om det finnes andre behandlingsmetoder). Det er også meget lett å rulle på, for de som ruller.. Hjemme i Norge måtte det nok vært varmekabler i betongen for det er ikke spesielt varmt (hører jeg), og gråfargen gjør det ikke spesielt lunt. But this is Calif. Ellers perfekt!

I LOVE IT.

JULETRETENNING I O-SIDE

I dag har vi vært på sunset market som finner sted i Oceanside hver torsdag gjennom hele året, og på juletretenning i samme slengen. Det var masse folk, julesanger på full guffe, tenning av juletre, og god julestemning. Uansett hvor mye jeg elsker bar bakke og varmere temperaturer enn de norske, er det fryktelig rart å tenne et juletre uten så mye som litt rim på bakken. Eller uten å puste frostrøyk. Det er noe magisk med snøen i desember og juletiden, men den kunne godt vært der bare den ene måneden. For min del. In a perfect world that is.

Vi har spist Hawaii-middag kjøpt på markedet (i de fleste buene selges mat) og samtidig hørt på et fantastisk (ha-ha, like morsomt/harry hver gang) garasjeband.

Denne mannen laget en deilig dessert bestående av jordbær dyppet i mørk sjokolade og deretter rullet i nøtter til oss. En såkalt choc-kabob. Mmm, frisk og herlig.

USAs helter, brannmennene, er selvfølgelig med i julefeiringen.

Her står treet ferdig tent på Oceanplace. Ved siden av en palme. Rart, hva?

Siden dette sikkert er den eneste gangen jeg skal feire jul i leiligheten i USA, vil jeg ikke kjøpe masse unødvendig julepynt (bortsett fra et plastikk-tre, noen kuler og litt lys, hva er vel en jul uten et tre?), derfor gjør jeg det enkelt og pynter ting jeg allerede har. Ble ikke hjorten fin da? Christmas make over.

Vi har også, på 1. desember, skrudd sammen IKEA-møbler på patio'n i solskinnet. Måtte dokumentere hvor flink Britney er hver gang jeg har nye prosjekt på gang.

Ellers skulle jeg selvfølgelig ønsket at jeg hadde mye mer å skrive om treningen, at jeg klarer nye ting hver dag, at jeg klarer alt bedre for hver dag som går, osv. Men det går veldig i perioder. Kroppen bestemmer selv og kan gjøre det superbra en dag, og ikke så bra dagen etter. En bra uke, en dårligere uke. Og sånn er det. Men målet er en stabil kropp som hører på meg (hjernen) hver dag uansett. Jeg har også en rutine der jeg gjør omtrent det samme hver dag, begrenset hvor mange ganger jeg kan skrive om det uten at det blir very, very boring stuff.

Jeg står...

Jeg går...

Og har det gøy.

THIS IS WHAT I DO.



SAN DIEGO WEEKEND

Ettersom torsdag var Thanksgiving og fredag var innklemt- og fridag (for å komme seg etter torsdagens matinntak), bestemte jeg og Britney oss for å ta en helga-tur til San Diego. Har vært i SD mange, mange ganger, men på dagstur går tiden så altfor fort. Vi lå på Hilton hotell midt i Gaslamp Quarter som er hjertet i San Diego. Det er et passe stort område som er innholdsrikt og levende. Alltid. Jeg synes San Diego er en vakker, ikke for stor og ikke for liten by (downtown i alle fall), som absolutt er verdt et besøk. Nå var det pyntet til jul, men med palmer, knallblå himmel og 25+ grader, var det egentlig ingenting som minnet om jul. Det er så rart! Men samtidig elsker jeg at det kan være sommer enkelte dager, selv om vi er langt ut i november. Det blir mange bilder, men er ikke det koselig da? Håper alle får lyst til å dra hit på ferie. Det er som å være i syden, bare bedre.

Utsikten fra hotellrommet.

En liten park ved Martin Luther King's road.

Fiskebåthavna.

Litt av det store hangarskipet U.S.S Midway som er en turistattraksjon i San Diegos havn. Der kan man sitte på dekk å spise.

Matros kysser farvel?

På Sammys Woodfired Pizza. Den beste pizza vi noen gang har spist.

Noen drinker må jo til.



Vi gikk til Little Italy, en halvtime fra Gaslamp. En liten og kjempekoselig bydel.

Det var bondens marked og masse mennesker i gatene.

Rosèvin, ost, brød og oliven i "Italias" deilige sommervær.

 

Gaslamp er full av små, søte bygninger i Mexicansk stil.

På Gaslamps kjøpesenter kunne man sitte på nissens fang foran et tre bygd opp av julestjerner.

Sunset.

Brua over til Coronado-øya.

 

Altitude bar and sky lounge på toppen av et Marriott-hotell.

Baren hadde en firepit.

Utsikten fra Altitude.

Frokost i sola. Kan det bli bedre?

Balboa Park ligger i byen, ikke langt unna Gaslamp. Her er det mange museum og restauranter. Siden det var sommertemperatur på søndag, ble det bare så vi gikk rundt å kikket på alle de vakre bygningene. Føltes som om vi var et helt annet sted enn USA, kanskje i en jungel.

Sorry, her kommer det igjen: I LOVE SAN DIEGO.