SAME OLD, SAME OLD

Her i California rusler og går dagene akkurat som før. Det samme gjør jeg. Rusler, snubler litt, og går videre. Neida, men det er faktisk ikke så mye nytt å skrive om! Det er kanskje kjedelig å høre, men det har jo en positiv side også; ting har i alle fall ikke blitt dårligere! På PW gjør jeg mye av det samme, bortsett fra at jeg bruker mindre tid på å gjøre øvelser på bordet, og bruker mer tid på å stå. Elsker jo å stå og gå. Men det har dere kanskje hørt før. At jeg gjør mindre øvelser på bordet, som ble gjort mest for oppvarming og uttøyning, er baare positivt. Det betyr at jeg kan begynne rett på viktigere øvelser uten at kroppen går crazy bananas selv om den ikke har varmet opp i en liten time. Hey, det var jo noe nytt! Flotte greier.



Bevis på mine fem løperunder inne på PW. Tenkte det bare kunne stå fast på tavla, så bytter vi bare ut tallet på antall runder.

Early mornings for meg og Rodney.

På dette apparatet strekker vi bakside legg, og styrker ryggen slik at jeg med tiden kan sitte rettere på egen hånd. Så rett som du sitter i ryggen akkurat nå tenker jeg.

Michelle finner stadig nye måter å stå på. Her med ringer rundt armene, som henger i red cord donert av klienter fra Norge (mener det er en norsk oppfinnelse for å hjelpe mennesker med nedsatt funksjon å gjøre øvelser), og vektchaps (sånn som cowboyer har) for å gjøre knebøy litt mer utfordrende. 

Og for å trene balanse og overkropp på en annen måte.

Balansetrening. Slår en firkantball...

Jeg kjenner forresten noen nye muskler igjen! Først var det rumpa, nå de skrå magemusklene. De kjennes alltid støle ut og det betyr jo at de har vært i bruk. De har kanskje alltid fungert litt, men at de kjennes betyr helt klart at jeg er blitt sterkere. Å kjære, snart kan jeg melde meg på Strongwoman 2012.

Har dere sett noe så morsomt som en food truck? Restaurant på hjul. Kult!

Ellers nyter vi vintersol og 20+++ grader.

Så snart jeg skrev at det ikke var noe nytt å melde om, kom jeg på et par ting anyways. Det er litt pga at forandringer skjer gradvis, ikke over natten, og da skriver jeg ikke om det med en gang. Om det virkelig er nye muskler jeg kjenner, må jeg spekulere på en stund. Det kan være noe som kjennes annerledes ut bare den ene dagen. Sånn er det å ikke kjenne kroppen sin 100%. Tar i alle fall tilbake same old-tittelen.

På søndag skal vi igjen kjøre opp til LAX for å hente norske gjester. Vi skal faktisk ha gjester her i hele mars! To puljer. Det er sannelig ikke mangel på besøk her i nr. 26.

MED ANDRE ORD: FORTSATT TOPPERS I CALIF (ha-ha, som om det kunne vært noe annet). 



HELL YEAH!

SOM JEG SKULLE SAGT DET SELV.

LAKS- OG PIZZAPARTY.. FAKTISK.

På fredag inviterte vi noen av Project Walks trenere på det som i utgangspunktet var et pizzaparty, men vi måtte jo friste med litt norske delikatesser også. Altså snitter med røkt laks og diverse godsaker på. Til dessert ble det knekkebrød med honning og brunost (faktisk), noe som ikke var planlagt, men de måtte jo få smake når de først besøkte "Little Norway". En fryktelig rar kombinasjon alt dette, men det meste gikk ned. Alltid morsomt å briefe med den brune osten. Finnes det noe mer norsk enn brunost?

Mitt Team Filipino - Rodney, Nelly og Michelle, som er de trenerne jeg jobber med for dagen. Skål!

Og som Britney sa da hun knipset bildet "and the white people". Derfor litt lattermildt. Dette er Loren som holder på å ta sertifikat som trener på PW.

PIZZA, LAKS OG BRUNOST FUNKER DET.



A STORY OR TWO.. OR THREE. OUT OF MANY.

I det siste har det blitt skrevet en del interessante artikler om personer jeg kjenner eller vet av.

Den første er om Cecilie Hassum, som jeg tilbrakte masse tid sammen med da hun og venninna/treneren var her på et lengre treningsopphold i fjor. Dere husker Cecilie og Marianne. Måten hun ble skadet på understreker virkelig at en ryggmargsskade kan skje hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Og når skaden allerede er et faktum, er det tragisk at man i ettertid må kjempe en kamp som DETTE. Som Cecilie sier "ingen penger kan rette opp mitt tap", og det gjør det absolutt ikke, men det er en trygghet for fremtiden. Og for å gjøre som vi har gjort, reise til USA og trene på Project Walk, noe som må betales av egen lomme siden enkelte mener at kroppen etter en ryggmargsskade er umulig(!!!) å forbedre og at trening ikke er nødvendig(!!!) når man sitter i rullestol, MÅ det penger til. Menneskeverd?

Den andre artikkelen er om Kristin Karlberg som jeg møtte på PW i fjor. Treningen på Project Walk åpnet virkelig nye dører for Kristin, og da hun reiste herfra hørtes det ut som hun allerede var i gang med å planlegge neste PW-opphold. Jeg er så glad for at folk kommer seg hit og får lære hvordan å trene videre når de står fast og det er ingen hjelp å få. LES.

Den siste artikkelen for nå, er om ei amerikansk jente ved nanet Rachelle Chapman. Hun er en ny klient på PW og har en spesiell historie. Utdrikningslaget ble feiret èn måned før hennes eget bryllup. En av hennes beste venninner dyttet Rachelle i bassenget på gøy, hun slo hodet i bunnen og brakk nakken. LES.  Historien har fått mye oppmerksomhet i media og Inside Edition har også fulgt henne på Project Walk. Under filmingen spaserte jeg tilfeldigvis (ha-ha) forbi og de spurte om de kunne filme meg. Så, kanskje dukker jeg opp på amerikansk nyhets-TV atter en gang. Det flotte med Rachelle's historie er at selv om hun ble ryggmargsskadd, fikk hun sitt drømmebryllup ikke så lenge etter ulykken. LES. Og det som er enda flottere, er at hun har funnet PROJECT WALK! Det kommer på TV i kveld, skal se om jeg finner det på nettet senere.

EN RYGGMARGSSKADE SKAPER MANGE ULIKE HISTORIER - PÅ GODT OG VONDT.



STØ SOM ET FJELL... NESTEN.

Her har visst bloggeren glemt å lagt igjen noen ord atter en gang! Bloggeren har vært ganske opptatt og litt sliten i det siste. Men sliten er bra! Det betyr at kroppen jobber mer, og at kroppen jobber mer, betyr at kroppen virker litt mer. Og at kroppen virker litt mer er jo alt jeg ønsker meg. It's all good!

I det siste har jeg og trenerne følt at kroppen min har begynt å bli mer stabil. Før, altså for noen måneder siden, kunne jeg ha dager der kroppen min føltes forferdelig og enkelte øvelser var umulig å gjennomføre. Men nå er det virkelig lenge siden jeg har hatt en umulig-dag, jeg kan gjøre det meste og det går virkelig bra. Kroppen fungerer jevnt over ganske likt hver dag. Befriende!Vi har lagt til noen øvelser i treninga, deriblant balansetrening. Jeg har gjort dette før, back in the days, men jeg har aldri vært så stødig som nå. Har alltid hatt noen bak som passer på at jeg ikke faller fremover, bakover eller til siden. Jeg vingler jo fortsatt, men dette er det stødigste jeg har vært på X antall år. Så, dette skal det definitivt jobbes mer på!

Begynner å stå med ganske rak rygg.

Før ville boksing i stående gjort at overkroppen hadde bikket til en av sidene.

Her trener jeg på å reise meg, balanse ved å slå litt. og stående ryggøvelser (her kalles det back extensions, kommer ikke på et godt norskt ord for det). Utrolig hvor mye vanskeligere alt dette er når armene er fri.

Min gamle gå-rekord var på tre runder rundt og rundt i tull inne på PW, èn måned etter er den oppjustert til 5! Jeg hadde selvfølgelig en skikkelig god dag, men at det i hele tatt var mulig!

FØLELSEN NÅR DET GÅR BEDRE ENN FORVENTET... PRICELESS!

SUPER BOWL SUNDAY

I går, søndag, fant årets største sportsbegivenhet, Super Bowl, sted. Vi var invitert hjem til en PW-klient, Eric, som bor i Corona hvor vi har vært et par ganger før, for å se kampen. I deres fantastiske flotte hage finnes både basseng og jacuzzi, utekjøkken og bar, og flere TV'er med skikkelig surroundanlegg. Ikke rart det ble folksomt og stemningsfullt når kampen braket løs! Jeg fulgte med kampen bittelitt.. Når jeg ikke var opptatt med å spise deilig mat (som jeg alltid gjør når vi er der), snakke med andre eller slikke sol ved bassenget selvfølgelig. Selv om jeg ikke skjønner stort av amerikansk fotball (kan èn regel..) var jo faktisk de tre siste minuttene riktig så spennende. Liv i lådan ble det i alle fall!

Badenymfene i paradis.

Eric og den minste av seks av husets hunder. Minst, og sjef i huset.

Britney and me.

For en drømmehage! Og for et drømmevær.

Regel nr. 1: Her skal man aldri gå med sulten mage. Eller tørst hals.

Jeg, Genny og Margarita nyter sola og ler. Ok, jeg ler.

Britney og husets pappa, Mark. Litt av en kul fyr.

Ava blir klødd og sovner nesten sittende med ballen i munnen. Makan til herlig hund!

Hva er vel et basseng uten flammer og lys som skifter farger?

Janece og husets mamma, Terry.

Excitiiing.

Så, det jeg lærte om amerikansk fotball var at vi heier heller på Giants enn Patriots. Flaks at kampen gikk Giants vei i de siste tre minuttene. GOOO GIANTS! 

10 DAYS IN CALIF

Ti dager går fryktelig fort, spesielt når det er så mye å se og gjøre. Men til tross for at tantene bare hadde ti dager sammen med oss her i California, tror jeg de i går reiste hjem med mange fine minner. Vi rakk å ta de med på noen av de tingene vi synes er verdt å se (og spise) rundt omkring vakre Oceanside. Har ikke akkurat hastet i vei på sightseeing hver dag for når man kommer reisende fra vinter-Norge, er det beste av alt å bare være ute under den californiske sola sammen med palmene. Når vi har vært på trening har de ruslet rundt i nærmiljøet, og med blå himmel og 20+ hver dag, fikk de se Oceanside fra sin beste side. Jeg tror uansett det viktigste for dem var å se hvordan vi har det der vi bor, og hvordan Project Walk er i real life. Imponert tror jeg er det rette ordet.

De fikk være med på Noemi's og Janos' 'farewell, but coming back party' hvor de fikk møte både trenere og klienter.

Janos, Noemi og Janece. Kommer til å savne de to ungarerne.

Meg og Raphael, en brasilianer som er trener i Sveits.

Seaport Village og Gaslamp i San Diego er et must! På restaurant i Seaport er tantene opptatt med andre ting enn å se mot kamera kan du forstå. Vakkert og VARMT!

Pirates of the Caribbean seilte forbi. Idyll.

Shopping er også et must!

Her er det masse å klipe i.

De var også med på Sunset market i Oceanside, et must om man bor i Oceanside.

Den magiske solnedgangen bak Oceanside pir. Bildet yter ikke rettferdighet, det er helt spesielt å se sola fosvinne ned i havet. Det er da man forstår hvor fort jorda går rundt, sola er ned på få minutter. Rart vi ikke går rundt som noen svimlinger hele gjengen..

Etter å ha forlatt tantene på LAX, fant vi ut at vi kanskje skulle bruke dagen på sightseeing. Uansett hvor mye man kjører rundt her, får man aldri sett alt. Det er så stort! Siden det var nydelig vær ville vi på oppfagelsesferd ved havet. Alltid spennende å kjøre etter hjertet, uten GPS og kart. Det er da man finner nye skatter. Litt sørvest for LAX fant vi Hermosa beach, en skikkelig surfeby hvor det var strand så langt øyet kunne se. Der spiste vi lunsj og deretter fulgte vi en liten vei langs kysten, over et lite fjell hvor hus lignet mer på slott, og forbi rike, rike kyststeder. Jeg tror det er det vakreste av alt jeg har sett av Californiakysten! Like etter kom vi til det som lignet mer et fattig strøk og fikk virkelig sett hvor kort vei det er i mellom rik og fattig..

Hermosa beach pir.

Strand, promenade og søte, små hus så langt øyet kan se.

En bitteliten, søt restaurantgate ved piren.

Takk for tantebesøk og fin hilsen i gjesteboka. Si til bestemor at vi har det bra!

CLIENT SPOTLIGHT

Hver måned skriver Project Walk om èn klient som jobber hardt og målbevisst, noe jeg helt sikkert tror alle på PW gjør. Dette er noe nytt de har begynt med for å la folk lese mer om PW fra klientenes perspektiv, og for å vise litt mer av hva vi gjør der. På februar var det jeg som ble plukket ut til å være 'Client Spotlight'. Det er meg en ære å skryte av treninga på Project Walk, spesielt med tanke på fremtidige klienter. Jeg tror nåværende klienters ord betyr mye for de nye som ikke har vært der før.

Spread the word!

LES HER. (Den skal fungere nå).