BELIEVE THE DIAGNOSIS, NOT THE PROGNOSIS

Det er overskyet, vi har bodd under sol og blå himmel i ett år og er nå blitt allergiske mot både skyer og regn, så vi sitter inne. Hvordan i alle dager skal det bli å komme hjem til Norge? Ha-ha. Anyways, Oprah's lifeclass tour, et program der Oprah Winfrey reiser rundt om i verden og holder foredrag om 'hvordan leve bedre med deg selv', sto tilfeldigvis på på TV'en (bra program forresten). En av gjestene var en kvinne, en mor, som fikk den verste telefonen en mor kan få - hennes tre døtre hadde vært med i en stygg bilulykke. Alle tre hadde alvorlige skader, alle tre overlevde, men en av dem lå på sykehuset med en brukket nakke. Legene sa hun hun aldri mer ville bevege noen ting under skadestedet. I dag, 12 år etter ulykken, var hun på Oprah's show. Hun gikk med krykker og ventet i tillegg barn. Deepak, en av verdens ledere innen selvutvikling, var på showet og sa: believe the diagnosis, not the prognosis. Det han mente var at det som var skjedd, var skjedd. Ulykken og skaden var et faktum, men prognosen, utfallet av skaden, var uviss. Det var hun et bevis på. Den setningen traff i alle fall spikeren på hodet for mange ryggmargsskadde. Alle har et forbedringspotensiale (ryggmargsskadd eller ikke), men ting blir sjelden bedre av seg selv. Tenk hele tiden at du kan bli bedre uansett hva det gjelder og hvilke mål du har i livet, og gjør noe med det. 

Ny rekord!

Mitt faste gå-team, which I love! Mike, Nelly og Mama, som alle på PW kaller henne.

Her står jeg å rister på en Power Plate! Power Plate ble i utgangspunktet brukt av vektløse astronauter for å opprettholde muskelmasse, bentetthet og blodsirkulasjon under lengre opphold i verdensrommet. Nå blir de mye brukt i trening, og for ryggmargsskadde er den jo ypperlig. Skulle hatt en slik en.. En slik en også!

Her ligger jeg (med treningssveis) og løser opp stive lårmuskler på Power Plate. (De ler alltid av meg fordi jeg hele tiden matcher farger - oransje skjorte, oransje på sko).

Holdning, holdning, holdning, det er så viktig!

Blir aldri lei av å bokse.

Her står jeg i et av Micas "tortureringsapparat".

Work those guns (biceps)!

Ellers lever jeg med et bad som ser slik ut:

Det eneste som er ferdig er gulvet. Nå er det offisielt null, ikke èn, nada, absolutt ingen dørstokker i denne leilighet. Ikke så mye som en millimeter kant å streve seg over. Betonggulvet går i ett gjennom hele leiligheten! I mine øyne - luksus.

Doen har ingen do, bare to vasker og blandebatterier som forhåpentligvis kommer på plass i løpet av uka.

For å lage en enkel og litt billig løsning på en "vaskebenk" som man kan komme under med rullestolen, måtte jeg være litt kreativ. Håper bare det blir så bra som jeg har tenkt at det skal bli. Det får dere se snart. Oppussing er så morsomt! Selv om man må leve litt primitivt.. Oh well, I'm a survivor.


Og forresten, har alltid følt det har vært noe som har manglet på stua, og nå har jeg funnet ut hva.. Noe grønt selvfølgelig! Måtte jo velge noe i plastikk fra IKEA, men grønt er grønt. Koseligere ble det i alle fall. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før.. Nå er stua komplett (kanskje).

PICTURES

Patio'en har omsider fått seg et par møbler. Kanskje på tide etter nesten ett år her..

Stor fangst på flasketokt.. 

Supersliten og frisørklar, og klar for et "skikkelig" måltid etter trening. Pommes frites, cola og ekte burger!

Hysteriske meteorologer meldte storm og øsende, pøsende regn.. Det var så varmt at vi måtte sitte i skyggen.

Torsdag og marked. "Forferdelige" stormskyer på himmelen.

Det amerikanske flagget i blomster.

RODEO DRIVE BABY

Å bo 1,5 km unna strand og hav har for det meste fordeler, men også noen ulemper. Èn i alle fall. Noen ganger i løpet av sommerhalvåret legger det seg et tåkebelte langs hele kystlinjen i Sør-California. Det varierer hvor langt innover land tåka trekker seg, men siden leiligheten min ligger snaue 1,5 km fra havet, ligger det som oftest over oss. Det gjorde det på lørdag og da måtte vi igjen finne på'no kult lengre inn i landet. I håp om å se en stjerne eller to, monterte vi oss inn i bilen og satte kursen mot Los Angeles og Rodeo Drive.

Dere har vel hørt om Rodeo Drive? Den luksuriøse handlegata i Beverly Hills hvor stjernene, og Julia Roberts i Pretty Woman, kjøper sine million-dollar-diamanter og merkeklær. Versace, Prada, Louis Vuitton, Michael Kors, Tom Ford og Fendi er bare noen av butikkene man kan besøke der. Du vet det er for dyrt når det ikke henger prislapper på varene deres... Men det er morsomt å titte innom allikevel, det kan jo være en stjerne der inne! Selv om de helt sikkert hadde vært avslørt av paparazzier og blitzregn lenge før man kommer til butikken. Selve gata, menneskene, bilene, butikkene - absolutt alt oser av luksus!

Det første jeg la merke til, ha-ha, var de luksuriøse fotgjengerfeltene! Fra fortauet og ned på veien var det ikke så mye som 1mm fortauskant! Asfalten fra fortauene og over veien gikk i et. Det var som om jeg svevde over. Trenger dette å være luksus man kun finner på Rodeo Drive? Absolutt ikke! Men på et eller annet merkelig vis er dette noe de ikke klarer å få til andre steder (spesielt i Norge, der de helst ser at det er fortauskanter og brostein på flest mulige steder).

Dette var bare en av mange heftige biler vi så i løpet av dagen. Ligner på Batmans batmobile! Kunne tenkt meg å sett eieren.. Kanskje var det Batman. Bilparken i Beverly Hills er noe utenom det vanlige. Med andre ord, helt rå!

Bugatti.

En naken kvinnestatue er på sin plass da Beverly Hills også er Mekka for plastisk kirurgi.

Diamantskiltet det er obligatorisk å ta bilde ved.

På Rodeo Drive finner man for det meste klesbutikker, så vi gikk litt utenfor i søken etter mat. Deilig italiensk-gresk mat!

Ser dere hva dette er? Ja, det er en minibank, men ikke hvilken som helst. Dette er verdens første cupcake-minibank! Du setter inn visakortet, velger en cupcake, betaler, og den lille esken med muffins kommer skliende ut fra det lille hullet. Populært var det i alle fall. Lang kø både inn til selve butikken og til minibanken. Muffinsene var ikke de beste jeg har smakt, men noen har vært lure og funnet opp noe nytt, da blir det in.

EN VAKKER OG SOLFYLT DAG I LUKSURIØSE OMGIVELSER.

HOTEL DEL CORONADO

I dag, mandag (ha-ha, her har skribenten fått en mojito for mye. Rettelse; tirsdag. Hvis noen har rukket å lese), gikk turen til Coronado Island, en halvøy (rikmanns-halvøy vel og merke) som ligger i San Diego-bukta. For å komme dit må man over den store, stygge brua, Coronado Bridge. På sitt høyeste er den 60 meter over vannet, og betongkanten som leker gjerde, er ca. et meter høyt. På starten av brua henger det opp skilt med telefonnummer man kan ringe hvis man plutselig føler for å hoppe. Den er helt grusom å kjøre over, ser rett ned i havet. Fikk sommerfugler i magen!

Anyways. Har vært på sightseeingtur på Coronado flere ganger før, men har faktisk aldri gått ut av bilen der. Vi bestemte oss for å dra på Hotel Del Coronado, et luksuriøst hotell kjent for å gjestet blant annet Marilyn Monroe. Det er et av Californias største trebygg og ligger helt nede på stranden. Føler jeg står på repeat, men dette var også et fantastisk vakkert sted. Sol, palmer, knallblå himmel, hav, strand, 25 grader - det kan jo ikke ikke bli vakkert!

Hotel Del Coronado.

En "liten" bungalow som hører til hotellet. Ikke den eneste.

Den fine promenaden går hele veien langs stranda.

Et annet søtt hus på øya.

Utsikten fra lunsj-plassen vår.

Uten mat og drikke, duger helten ikke! Mojito og nachos gjør det kanskje ikke bedre, eller?

Uten sol å slikke, duger helten ikke! Ha-ha, deilig.

Absolutt verdt et besøk. Dette også, som alt annet vi har vært på her i California.

DE HAR DET GODT HER I SAN DIEGO.

ORFILA VINEYARDS AND WINERY

I dag bestemte vi oss for å kjøre på søndagstur. Uten en anelse om hva vi skulle finne på eller hvor vi skulle dra, hoppet (ha-ha) vi inn i bilen og la på hjul. Vi begynte å kjøre østover og litt nord, altså innover i landet, bare for å starte med litt sightseeing. Det var søndag og panservær, og da slo tanken oss; hva er vel bedre enn å besøke en vingård? California er jo kjent for sine enorme vingårder og mange vinsmakerier. Og vi har aldri vært på en, så det var en flott idè! Margarita, min gamle PW-trener, tipset meg om et fantastisk sted ved navn Orfila for lenge siden, og vi visste sånn cirka hvor det var. Etter å ha kjørt litt for langt og litt for feil, og spurt en dame om hun visste hvor det var, kom vi endelig frem til Orfila Vineyards. Slik går det når man nekter å bruke GPS og heller kjører etter hjertet. Jeg synes det er spennende, det er da man finner de største skattene. Etter hvert fant vi ut at det ligger bare 30 minutter fra leiligheten.

På Orfila Winery var det masse mennesker som drakk vin og drev med vinsmaking, vær som lignet sommer, live musikk som sto perfekt til omstendighetene, voksne som feiret bursdag og danset, barn som lekte, og folk som hadde piknik på plena. Det var et nydelig sted med nydelig stemning og masse nydelig vin.

Ut mot vin-åkrene.

Det kostet 10 dollar (ca. 60 kroner) for å smake 6 typer vin. Og det var ikke akkurat grådige glass. Herlig! 

En 2007 Muscat Canelli. En deilig søt hvitvin som var en sommerdag verdig. Manglet bare jordbærene.

Vi trodde de serverte mat der, men endte opp med en baguett og mozzarellaost. Det var egentlig perfekt tilbehør til Muscaten.

Mange feirer sine bryllup her.

To karer som spilte veldig fin musikk.

Labbetuss har flyttet til USA.

Fikk meg også en venn fra Frankrike! Han har bodd her i 20 år og jobber som kokk. Jeg glemte å spørre om hvor, heldigvis fikk jeg navnet hans og kan spørre på Facebook. Alltid morsomt å bli kjent med nye mennesker.

VIN + SOL + GOD STEMNING = LYKKE :)

TRENINGEN NÅ

For en tid tilbake tilbragte jeg store deler av treningstimene mine liggende på bord (ikke sofabord, nei, store treningsbord de har på PW) eller i treningsapparater hvor man gjør diverse øvelser sittende. Bordøvelsene er grunnleggende for å varme opp kroppen, for meg betydde det å løse opp musklene siden de står i spenn døgnet rundt og gjør kropp og ledd stive, og styrke muskler på en enkel måte. Kroppen min er blitt sterk nok og har forstått (sånn cirka) at den ikke skal stivne så fryktelig frem til neste treningsøkt. Men jeg kan egentlig takke musklene mine litt for at de står i spenn, det gjør at jeg kan stå og gå såpass bra, og forflytte meg stående inn og ut av bilen. Allikevel ville en happy medium kropp, som de sier her, vært fint.

I alle fall, overkroppen og rumpa har nå blitt så sterke at de aller fleste øvelsene gjør jeg stående. Det vil si at jeg står og går nesten 12 timer i uka! Det eneste jeg må på bordet for å gjøre, er uttøying. I den siste tiden har jeg trent mer og mer på fri-ståing, som for meg betyr at den eneste støtten jeg har er ved knærne. Resten må jeg gjøre selv, og det krever utrolig mye styrke og stabilitet i mage og rygg. Og rumpe. I love it!

Litt lenge siden jeg har skrevet om trening, så her kommer et bildedryss.

Stående push-ups.

Sit-to-stands med en person.

Har blitt så mye sterkere i kjernemuskulaturen, står som en påle. Som skrevet tidligere; før ville jeg falt fremver, bakover eller til sidene.

Herlig gjeng: Rodney, Kyle, meg, Mica, og et par føtter i lufta.

Trener armer mens jeg står. Kroppen min går litt bananas hver gang jeg strekker armene over hodet, det er noe jeg ikke klarer på egen hånd, derfor blir det sjelden gjort bortsett fra på trening. Kroppen min har forskjellige knapper, men jeg begynner å kjenne dem. En er f.eks. at hver gang jeg strekker armene over hodet, strekker det ut ryggen som igjen får føttene mine til å ville bøye seg. Hardt. Sannelig godt at Rodney er en sterk kar. Vet ikke hvorfor, vet ikke sammenhengen, det er bare sånn! Men dette må den venne seg til, ingen kjære mor her. 

Trenerne bruker veldig ofte litt harde isopor-ruller for å løse opp stiv muskulatur. Tenkte vi skulle prøve det på meg da omtrent alle kroppens muskler er stive. Det gjør godt!

Her ruller vi løs både legger, rumpe og rygg på en gang.

Og litt mer på rumpe, lår og legger. Prøv det!

Trener hoftebøyeren. Den må gjøres sterkere slik at føttene skal bli lettere å løfte når jeg går.

Mer styrketrening på overkroppen. Økt styrke gir økt stabilitet.

Noen ganger har de meg i bånd..

Mica, jeg og Nelly gjør nye, morsomme ting.

Styrker armene, prøver i hvertfall. Må være min svakeste kroppsdel, spesielt triceps.

Følelsen av at jeg faktisk blir sterkere og kan ta ting et lite steg videre er vidunderlig. Jeg liker ikke å sitte. Likte det ikke før, liker det ikke nå heller. Å stå er gull verdt. Ikke ta det for gitt.

JEG BLIR SÅ GLAD AV Å TRENE!