Konferansen var utrolig interessant og oppmøtet var stort. Selvfølgelig. Det var fagspråk på engelsk, det var om celler, molekyler, baner og ryggmarg, men jeg skal prøve å gjengi det kort og riktig. Har lenge trodd at stamceller var det som skulle "redde" oss ryggmargsskadde, men forskningen har helt klart tatt en annen retning. Stamceller er ute av bildet, i alle fall for de som har en skade eldre enn 6 måneder. Stamceller kan kun erstatte nerveceller som er ødelagte etter en skade på ryggmargen, men har det gått lengre enn 6 måneder vil ryggmargen på skadestedet være blokkert av arrvev. Stamceller kan bli en behandling for de som er nyskadet, men det ligger langt frem i tid. Stamceller er en helt ny behandlingsform og vil ikke bli godkjent med det første. I Sveits foregår det eksperimenter der to mennesker som ikke har gamlere skade enn to uker, har fått embryoniske stamceller injisert på skadestedet. Hvordan det går, vet jeg ikke.
Lover ingen perfekt forklaring her altså, ryggmargen er forferdelig innviklet, men skal gjøre mitt beste. For to år siden begynte de å finne ut eksakt hvordan ryggmargen og dens nervefibre fungerer. Hjernen er det som styrer alt av frivillig bevegelse som skjer i kroppen vår, men det er ryggmargen som overfører de signalene hjernen sender. Axonene er de nervefibrene i ryggmargen som overfører signalene fra hjernen og ut til musklene. Når vi er små og kroppen vår vokser, vokser også axonene. Før eller siden må axonene slutte å vokse, ellers ville vi vokst ukontrollert, og da er det et molekyl, PTEN, som gjør at axonene slutter å vokse. Når ryggmargen blir skadet, blir axonene kuttet og signalene som hjernen sender stopper ved skadestedet. Derfor får man ikke til å bevege kroppen frivillig. Det de har funnet ut ved å forske på mus, er at om man bokkerer/sletter molekylet PTEN, vil det gjøre at axonene igjen begynner å vokse. Forskeren, Oswald, forklarte det som at det ville være å gi axonene flybensin og de vil vokse gjennom skadestedet og arrvevet. Da vil signalene hjernen sender gå som vanlig i axonene og ut til musklene. Å blokkere molekylet PTEN kan gjøres ved bruk av medisin eller elektroder. Hvis man lager en medisin som kan blokkere PTEN, kan dette være en mulighet innen noen år, fordi det må godkjennes. Å bruke elektroder for å blokkere PTEN er ennå ikke forsket på, men hvis de finner ut at dette er mulig, kan det være snakk om måneder. Elektroder er en behandlingsform som allerede brukes ved forskjellige skader/sykdommer, så det kan bli godkjent ganske fort. Med elektroder kan man også påvirke bare et punkt i hjernen, mens medisiner kan påvirke flere ting i kroppen. På Reeves-Irvine forsker de som sagt på mus og det de fant ut når de blokkerte molekyl PTEN, var at musas ryggmargsskade ble 2-3 nivå lavere. Så hvis man har et menneske, meg f.eks., vil det si at jeg kan gå fra en skade på C5 ned til C7-8. Det vil si at jeg får fingerfunksjon, triceps, og noen flere funksjoner tilbake, og at jeg kan klare meg selv i hverdagen. Det er forskernes hovedfokus per i dag. SPENNENDE!
TRENING. Forskeren sa også at dette vil selvfølgelig være kombinert med trening. Han sammenlignet ryggmargsskadde med atleter. En atlet blir ikke en atlet av å sitte på rumpa. En atlet presser kroppen sin til det ytterste og når derfor hele tiden nye høyder. En ryggmargsskadd kan ved å presse kroppen sin til det ytterste reaktivere ryggmargen og nervecellene, og få tilbake funksjoner. Det vil si at INGEN vet hvor langt man kan nå ved å trene.
Så, keep on fighting!
Et forsinket bilde av Oswald Stewart.
Beklager at dette kommer litt i etterkant, men det ble for mye for hjernen min å huske. Oswald snakket også om forskjellige baner som går i ryggmargen. F.eks., axonene går i bane nedover fra hjernen og ut til musklene, smertebanen går fra kroppen og opp til hjernen osv. De har også funnet ut at det går en bane nederst i ryggmargen der noe av gåbevegelsene ligger. Det vil si at uansett skadenivå, har du den banen som styrer gåbevegelsene intakt. Vanskelig å forklare.. Men hvis man tenker på det er det ganske logisk. Når du starter å gå, må du tenke at du skal ta det første skrittet. Da sender hjernen signalet ned gjennom axonene til de musklene som brukes når du går. Men etter du har begynt å gå, går det på en måte av seg selv. Du kan gjøre helt andre ting mens du går. Du går ikke å tenker på at du går. Da er det denne "gåbanen" som har tatt litt av styringen. Skjønner..? Jeg tror det er denne banen som blir aktivert når jeg trener, jeg kan jo å gå! Men jeg mister alt når jeg ikke får trent skikkelig. Er det slik at ryggmargen glemmer? Huff, innviklet opplegg.
