tirsdag 14. juni 2011

THE BE PERFECT FOUNDATION

Hal Hargrave brakk nakken i en bilulykke i 2007. Som meg, oppdaget Hal Project Walk og visste at det var "the place to be". Hal oppdaget fort at ingen fikk økonomisk støtte (likt Norge) til å dekke sine ofte livreddende treningstimer på Project Walk, og bestemte seg for å starte en organisasjon med mål om å hjelpe ryggmargsskadde mennesker til en bedre livskvalitet. Organisasjonen fikk navnet "The Be Perfect Foundation". Hal's organisasjon har samlet inn masse penger og hjulpet mange mennesker til Project Walk. Nå er organisasjonen med i en konkurranse hvor de kan vinne $1.250.000. Jeg oppfordrer alle til å stemme. Les om organisasjonen HER.

Slik gjør du:
  1. Du må ha en Facebook-konto.
  2. Gå inn på: http://www.vivint.com/givesbackproject
  3. Trykk Facebooks 'Like' under hånda med tommelen opp.
  4. Gå nedover på siden, trykk 'pacific' under 'top charities'.
  5. Trykk på "Be Perfect Foundation" og klikk på VOTE inne på siden.
  6. Når du er ferdig vil det stå 'Success' på skjermen.
  7. Del det på Facebook om du vil.
Du kan stemme hver dag til 27. august. En enkel måte å gi et menneske med en ryggmargsskade et bedre liv.

Nå kommer jeg akkurat i fra det månedlige møtet med styret i Avalon borettslag. Der var hele fire fra styret samt fire beboere, to av dem Brit og meg. Styremedlemmene var såå hyggelige og jeg fikk positivt svar på søknaden om å få endre gulvet og bytte ut kjøkkenet med et IKEA-kjøkken. Det var bare å kjøre på med lakkert betonggulv som planlagt. Styret hørtes veldig interesserte ut og ville alle komme på besøk for å se gulvet når det er ferdig. Håper min mann, Danny (entreprenøren), kommer i gang med gulvet i morgen (sitter jo bom fast i 5cm tykt teppe), og så skal jeg bestille mitt egendesignede IKEA-kjøkken den 24. for da er det kjøkkensalg. Jeg er så spent!!!

Dagens kjøkken som er oh so American.

søndag 12. juni 2011

KÅKEN



Solen har faktisk bare tittet frem noen få timer siden vi kom til Oceanside, men det gjør ikke stort når mesteparten av tiden går med til vasking, interiørshopping og planlegging av leilighet. Jeg planlegger og organiserer, mens mams og Turid utfører. Kunne veldig gjerne tenkt meg å gjøtre mer selv, spesielt siden jeg opprinnelig er en praktisk arbeider. Jeg var guttejenta som startet tidlig med mekking i garasjen, kjørte TSX når de andre kjørte scooter, gikk elektrofag når de andre gikk helsefag, og hadde BMW E30 som førstebil når de andre hadde små, søte biler. Ber til høyeste hold om å en dag få gjøre det praktiske igjen. IKEA San Diego står for øyeblikket mitt hjerte nært.

Her ser dere min søte, lille patio med utsikt rett i baksiden av garasjen. Men vet dere? I like it, I like it a lot. Her kan jeg slikke sol uten innsyn i det hele tatt, og jeg har sola heeele dagen.
Her nytes en bedre middag bestående av pølse, potet og salat på pappfat med Adele syngende i bakgrunnen.
Og uten mye møbler.
Vi har kjøpt det viktigste en leilighet må ha, altså senger, som kommer i morgen. Det følger vel med bruksanvisninger store som bøker som damene skal få bryne seg på. Håper bare noen kan starte med gulvene i løpet av uka, kjører meg helt fast i 5 cm tykt teppe.

fredag 10. juni 2011

NATALIE PÅ PROJECT WALK

Jeg og Natalie var i utgangspunktet ganske like når jeg møtte henne på Project Walk for mange år siden. Forskjellen nå er at hun står og går på egen hånd mens jeg sitter. Hun bor i nærheten av Project Walk og trener der hver dag. Er selvfølgelig fryktelig glad for at hun gjør det så bra, men det gjør vondt å tenke på at med riktig trening kunne det også vært meg.

torsdag 9. juni 2011

GREETINGS FROM LOVELY CALIF

Jeg hadde planer om å skrive noe før jeg dro, men med alt besøket og all pakkingen i siste liten rakk jeg det aldri. Men nå ER jeg faktisk i nydelige Oceanside! Sånn plutselig. Eller ikke. Flyreisen føltes så lang som aldri før og de siste tre timene holdt på å ta livet av meg! På grunn av kjedsomhet altså. Fra vi reiste fra huset vårt og til vi kastet oss til sengs på Motel 6 i Oceanside, gikk det 29 timer! 29 timer!! Har jo reist hit med tre fly og to mellomlandinger flere ganger før, men etter å ha oppdaget KLM's to-fly-reise som jeg har brukt de to-tre siste gangen, har jeg blitt bortskjemt. Anbefaling: Reis med direkteflyet fra Amsterdam - Los Angeles!

Anyway, bortsett fra at reisen var laaangdryg, gikk alt helt utmerket godt! Fra vi startet på Værnes til vi kom frem til L.A. gikk alt som smurt. Snille, hjelpsomme folk, god mat, ingen forsinkelser, OG snille immigrasjonsoffiserer. Siden jeg og Britney har turistvisum som varer i kun 6 måneder av gangen, var jeg skikkelig nervøs når jeg trappet opp på immigrasjonen for å be om å få bli et helt år. Amerikanerne er jo veldig strenge når det gjelder aliens! Der satt jeg med mappa med alt bevismateriale jeg hadde funnet for å overbevise offiserene om at jeg virkelig hadde en grunn for å være der på fanget. Jeg begynte smått å fortelle hva jeg skulle gjøre der, og tre minutter senere satt jeg med ett års visum og offiserens mailadresse som ønsket at jeg skulle skrive hvordan treningen gikk mens jeg var her i hånda:) Han krevde også at jeg gikk neste gang jeg kom tilbake. Vi får se. Så nå får jeg i alle fall være her ett år! Sweeet.

Har rukket veldig mye på de to dagene vi har vært her. Må bruke tiden godt mens Turid er her. Vi har sjekket ut store byggvareforretninger (huge), hatt møte med entreprenøren som mest sannsynlig begynner med leiligheten neste uke, hatt møte med en fra styret hos Avalon (leilighetskomplekset mitt), OG vært på IKEA og planlagt det meste. Følte det som jeg var hjemme når jeg cruiset rundt på IKEA. Oppdaget forresten en sak med Avalon. Selv om det er selveierleilighet kan man ikke gjøre hva som helst innvendig (?!), men jeg skal på et møte til og lære litt og gjøre det beste utav det uansett. Leiligheten er da fin som den er, bare ikke helt norsk standard. Skal slenge et par malerkoster i hendene på Brit og Turid denne helga, det er en start:p

Begynner ikke på Project Walk før neste måned, men nå har jeg fullt opp med oppussing og så får jeg ta igjen den tapte treningen senere. Gleder meg såååååååååå mye! Jeg deler opp drømmen min om å gå i to deler: håp & forventninger. Jeg håper selvfølgelig at jeg lærer å gå i løpet av ett år, men forventer det ikke. Forventningene er vel den realistiske delen som bryter inn i drømmen, selv om den håp-delen ikke er 100% umulig altså.

TIME WILL SHOW.

lørdag 4. juni 2011

I'VE GOT IT IN ME!

Teknologien var ikke like fin i 2007 ser jeg, men ville bare vise et klipp av hvor man godt ser at jeg flytter føttene heeelt alene for meg selv. Alt dette har jeg mistet på grunn av mangel på opptrening. Kropp og ledd blir stivere, muskler og sener blir kortere, ja, alt blir bare verre jo lengre jeg sitter.

Men er jeg etter året på Project Walk kommet tilbake til at jeg kan trene på å gå med bare en person som hjelp, er jeg sjeleglad. Det ser jo selvfølgelig helt forferdelig klumsete ut, men utgangspunktet er i grunnen bra, det må bare tvinges frem igjen og finpusses ved hjelp av TRENING, TRENING og atter TRENING.



3 dager til avreise!!!

torsdag 2. juni 2011

INGEN UTSTRAKT HÅND FRA STATEN

Er det bare meg eller har det blitt bare mer og mer fokus på syke/skadde mennesker som ikke får hjelp av staten? Synes jeg ser sjokkerende historier om slike ting hver dag. For min del har Norges velferdsstat funket delvis. Etter f.eks. en ryggmargsskade får man jo dekt operasjon, sykehusopphold (som får min del var 9 måneder), alle slags hjelpemidler osv. Dette er jeg selvfølgelig fryktelig glad for, men etter ett år er man glemt. Plassert i en stol for å visne. Det finnes ingenting for meg i Norges land.

Man kan kalle Project Walk eksperimentelt, men JEG og hundrevis av andre klienter der vet det funker. Men det holder ikke. Treningen er ikke godt nok dokumentert, derfor dekkes det ikke av den norske stat. Jeg har brukt 660.000 kroner (en del av de innsamlet via fundraiser) på mine syv USA-turer,betalt 860.000 kroner for en leilighet som jeg kan tilpasse etter mine behov, og regner med å bruke 3-400.000 kroner på trening dette året. Dere kan jo regne det ut selv. Ja, jeg er heldig som fikk en erstatning slik at jeg har råd til dette, men likevel er det penger som er ment å sikre min framtid til jeg fyller 80 år eller noe, ikke til bare akkurat nå. Men det sier vel kanskje hvor mye jeg er villig til å satse på mitt eget liv og egen helse. Tipper det finnes mange som meg og denne gutten rundt omkring.

Selv om vi ikke har samme problem er saken den samme, vi må blakke oss. LES.

onsdag 1. juni 2011

SKYGGELAGT GLEDE

Å HERRE JEMINI! Under en uke til avreise, det går fort! Jeg er så utrolig glad for at jeg nå kommer meg over dammen, MEN jeg støter stadig borti nye problemer. Også med det offentlige. Har fått beskjed om å prøve å glemme de to siste månedene og alt det styret med å få med en "hjelper" til USA, og bare se fremover. Men hadde ting gått etter min plan og jeg hadde reist i april, ville ikke disse problemene jeg nå har eksistert. Skuff.

For det første: En ting jeg egentlig visste, men hadde glemt, er at leieprisene på leilighet i North Coast Village skyter i været fra og med 1. juni. Det vil si at skal man leie leilighet der mellom juni og agust må man betale det samme for en ettroms leilighet i en uke, som man betaler for en toroms leilighet i 4-5 uker mellom september og mai. Det må jeg kanskje legge til i Tonjes reisetips.. Reis dit høst, vinter eller vår! Hm, nå må vi sikkert bo på et lugubert, teppebelagt, fuktig motell mens leiligheten min blir pusset på. Bummer!

For det andre: Mellom juni og august er Project Walk ganske så fullt. Mine yndlingstrenere er for det meste allerede fullbooket. Jeg kunne ikke bestille timer der før jeg visste for sikkert om jeg kunne dra, og i mens jeg ventet på svar fra kommunen, ble timeplanen på PW nesten full. Jeg får ta til takke med de timene jeg får til å begynne med og heller ta det igjen når høsten nærmer seg. Bummer!

Og sist, men ikke minst, for det tredje: Tidlig i år, sikkert på januar eller noe, undersøkte jeg dette med trygd og utenlandsopphold. Jeg fikk beskjed om at trygden kan man få med seg til utlandet så lenge man ikke blir der lengre enn ett år, da mister man sine rettigheter. Flotte greier tenkte jeg. MEN, denne uken fikk jeg beskjed fra NAV om at det kommer et nytt regelverk fra og med april neste år, og da krever de at man befinner seg i landet. Enten må jeg komme hjem for en dag eller så bare for å sende inn en søknad som opprettholder min trygd og så reise tilbake til USA, eller så blir jeg i USA og mister trygden min. Velger jeg å bli i USA til juni, mister jeg 3 måneders trygd. Sjokk! What to do?

En ting er sikkert, INGEN i det offentlige ønsker at jeg skal på opptrening der muligheten for å bli litt mer selvstendig faktisk eksisterer. Regelverket er lagt opp slik at jeg skal sitte her og motta trygd og ha hundre assistenter for å hjelpe meg, i stedet for å prøve alt for å bli bedre. Da kunne jeg kanskje hatt en liten deltidsjobb, og kanskje kunne jeg mestret hverdagen bedre på egen hånd. Det måtte jo staten spart en del på.  Jeg ønsker ikke å sitte her å motta trygd, jeg ønsker ikke å sitte her å motta så mye hjelp, jeg blir heller ikke bedre av å bare sitte her, men de gjør søren meg ingenting for å hjelpe meg med å forbedre situasjonen. Det virker nesten som at desto mer man gjør og betaler selv, desto mindre hjelp får man. Regler er en ting, men hvor er det menneskelige aspektet?

JEG ØNSKER BARE LIVET MITT TILBAKE!