Ulykken var en tragedie - for min del to tragedier i en. Jeg mistet mitt eget liv samtidig som jeg mistet min kjæreste og beste venn. En venn jeg virkelig, virkelig kunne trengt. I dag ville Robert fylt 28 år og det føles så forferdelig urettferdig at han ikke er her for å feire det. Vi feirer Roberts bursdag uten Robert. Det gjør utrolig vondt! At kjæresten min aldri kommer tilbake er fortsatt like uvirkelig etter fem år. Jeg har så mange gode minner, men de skulle ikke vært mine minner alene, de skulle vært våre minner. Det er så ufattelig hvordan begge våre liv ble knust. Jeg skylder Robert å gjøre mitt beste i å plukke opp de bitene jeg kan for å komme meg på beina og tilbake, men uansett hva jeg gjør vil det alltid være en stor bit som mangler. Ord kan ikke beskrive hvordan det føles.
Mine tanker går til Roberts nærmeste<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar