Jeg vet ikke om det er et tegn på at jeg er et dårlig menneske eller om det er et tegn på at jeg kanskje har klart å latt livet gå litt videre, når jeg egentlig glemte hvilken dato det var i dag. Det er akkurat 6 år siden ulykken, siden Robert døde, siden livet mitt ble snudd opp ned. At jeg glemte datoen sier kanskje mest om at livet er greit, at jeg har ting og gjøre, og at jeg ikke tenker for mye. Robert kommer jeg aldri til å glemme, han vil alltid være i hjertet mitt uansett dato. 18. september har hvert år siden uykken vært en tung dag, men nå som jeg har kommet meg hit til USA hvor jeg får trene og leve et enklere liv, noe som har vært en drøm lenge, gjør det på en måte alt bedre. Jeg tror ingen skjønner akkurat hvor mye det betyr. Dette året handler i utgangspunktet om treningen og om å bli bedre, men bak det ligger det så mye mer. Det handler om å prøve å la livet gå videre etter å ha mistet så utrolig mye. Hjemme i Norge hadde jeg kjørt meg fast i et trasig, ensformet liv hvor tiden sto stille. Jeg følte jeg satt utenfor og kikket på at venners liv gikk videre mens mitt eget på en måte hadde stoppet opp. Og folk må tro og si det de vil om at jeg er vanskelig, håpløs eller dum som verken har tatt opp skole igjen eller fått meg en jobb for å få livet til å gå videre, men det går faktisk en grense for hvor mye et mennske kan tåle. Jeg mistet kjæresten min, jobben min, utdanningen min, alle hobbyene mine, ja, alt jeg likte ved livet mitt. Jeg er heldig som har en fantastisk familie og fantastiske venner, men de har også sine liv. Hvis du skjønner. Det er absolutt ikke noe man kan tenke seg til. I de siste årene er det trening som har stått i fokus og når jeg ikke har fått gjort den ene tingen som jeg liker og som gjør livet mitt lettere mens jeg har vært hjemme i Norge, har det bare gjort ting verre. Nei, dette året vil gjøre godt på mange måter og jeg håper jeg får en "frisk start" når jeg kommer hjem igjen.
Og Robert vil alltid, alltid, være med meg uansett hvor i verden jeg befinner meg.
Ta vare på deg og dine, og bruk bilbelte. Please, learn from my mistakes.
søndag 18. september 2011
torsdag 15. september 2011
CECILIE HASSUM PÅ PROJECT WALK
Dette er Cecilie, min norske medklient på Project Walk. Legene sa at Cecilies skade var en th12 (se bilde under "Ryggmargsskade?") komplett, og at hun aldri ville gå igjen. Vet dere hva en komplett ryggmargsskade betyr? Jo, det skal jeg mer enn gjerne fortelle. Det betyr at ryggmargen er fullstendig kuttet. At signaler fra hjernen aldri vil nå musklene nedenfor skadenivået. At man er fullstendig lammet. Men da må jeg virkelig spørre: hvorfor flytter Cecilie føttene fremover nå, når hun ikke klarte det for to-tre måneder siden? Noe er forandret. Cecilie har jobbet intensivt på PW nesten hver dag siden juni og dette er fremgangen. Det er slik det starter for veldig mange som nå går etter nok tid på PW. Er det dette legene kaller en "komplett" skade?
Noen ganger føler jeg dette er som krim. Siden legene sier til omtrent alle som får en ryggmargsskade at de aldri vil gå igjen mens jeg har sett mange som går igjen, må jeg noen ganger lure. Sier de det for å bli kvitt "problemet"? En konspirasjon mellom leger og høyere makter for å spare penger (selv om det på lang sikt ville kostet samfunnet mindre å trent en ryggmargsskadd bedre) og ressurser. De fleste hører vel på legen sin. Sier legen du er lam, ja, så er du vel lam da. Nei, nå må jeg sannelig bli etterforsker og krimforfatter også.
Anyways, YOU GO, CECILIE!
MONKEY BUSINESS
Skjelett, muskler, sener, ja, hele kroppen er konstruert for å beveges. For å være utstrekt. For å stå og gå. Kroppen setter liten pris på å sitte for mye. Muskler og sener på baksiden av føttene blir korte, og hoftebøyerne på fremsiden blir korte. Og sannelig blir disse karene sinna hvis de en dag må strekkes helt ut. Noe de må når man står. Og det er bare føttene, resten av kroppen setter heller ikke pris på å sitte for mye i ro. Føler alltid at ryggraden blir klemt sammen og gjør meg kortere (oh no!). Men nå har jeg kommet godt i gang med treningen og kan endelig gjøre en ekstrem øvelse, i forhold til sittestillingen, som strekker hele kroppen. Det beste jeg vet er å strekke skuldrene, da er det perfekt å leke monkey. Ville gjerne henge og dingle med føttene, men stolte ikke helt på at hanskene som fester hendene ville holde kroppsvekten. Men jeg ble allikevel skikkelig utstrekt og ganske sikkert 5 cm lengre (det er lov å håpe).
Nå som Margarita er tilbake er det tid for å prøve nye ting igjen. Den dama er oppfinnsom. Jeg elsker å gå på gulvet, men det er ganske slitsomt både for meg og trenerne ettersom jeg trenger en del hjelp med føttene. Ennå. Derfor festet vi gåstolen til tredemølla, noe som har mange fordeler: gåstolen er stabil og jeg kan konsentrere meg mer om føttene, det er mye enklere for trenerne som slipper å krabbe langs gulvet, det er enklere å kontrollere farten, jeg kan gå mye lengre, og trenerne kan plassere føttene bedre. Vinn-vinn-situasjon både for trenerne, meg og kroppen. Vet aldri hvordan kroppen reagerer på nye ting, men dette gikk fantastisk bra og jeg håper å bruke minst en time på dette hver treningsdag.
Det ser ganske monkey ut. Oh-ah-oh.
Nå som Margarita er tilbake er det tid for å prøve nye ting igjen. Den dama er oppfinnsom. Jeg elsker å gå på gulvet, men det er ganske slitsomt både for meg og trenerne ettersom jeg trenger en del hjelp med føttene. Ennå. Derfor festet vi gåstolen til tredemølla, noe som har mange fordeler: gåstolen er stabil og jeg kan konsentrere meg mer om føttene, det er mye enklere for trenerne som slipper å krabbe langs gulvet, det er enklere å kontrollere farten, jeg kan gå mye lengre, og trenerne kan plassere føttene bedre. Vinn-vinn-situasjon både for trenerne, meg og kroppen. Vet aldri hvordan kroppen reagerer på nye ting, men dette gikk fantastisk bra og jeg håper å bruke minst en time på dette hver treningsdag.
Anbefaler alle å leke monkey innimellom - var det ikke slik vi ble skapt?
søndag 11. september 2011
9/11
En spesiell dato å være i USA på. Jeg husker akkurat hvor jeg var, hva jeg gjorde og hvordan denne dagen for ti år siden føltes. Uvirkelig. I dag gikk vi ned til amfiteateret i Oceanside og fikk sett litt av 9/11-markeringen. Det var gospelmusikk, amerikanske flagg, politi og brannmenn, og stående applauser. Ikke en tung og sorgfull dag, men en dag hvor helter og omkomne ble hedret. Synes det var spesielt å være der å tenke på at 9/11 for amerikanerne, er som Utøya for oss. Uvirkelig.
lørdag 10. september 2011
INNHOLDSRIK UKE
Lite er skrevet, men ganske mye er skjedd.
Selv om jeg har vært forkjøla, har jeg allikevel tøyd ut,
stått (uten hender, uten hender! Treneren selvfølgelig),
og ønsket min kjære Margarita, som har vært min trener i fem år, hjertelig velkommen hjem fra en 6 uker (altfor) lang ferietur i hjemlandet Litauen. Det er rart, på akkurat samme måte som du er vant til å gjøre ting på din måte, er kroppen min vant til å gjøre ting på Margaritas måte. Når jeg trener er kroppen utrolig nøye på hvordan den er plassert, hvor trenerne holder hendene, og hvordan de holder i. Kroppen er vant til Margaritas måte og fungerer derfor best med Margaritas hender på seg.
Selv om jeg har vært forkjøla, har jeg allikevel tøyd ut,
stått (uten hender, uten hender! Treneren selvfølgelig),
og ønsket min kjære Margarita, som har vært min trener i fem år, hjertelig velkommen hjem fra en 6 uker (altfor) lang ferietur i hjemlandet Litauen. Det er rart, på akkurat samme måte som du er vant til å gjøre ting på din måte, er kroppen min vant til å gjøre ting på Margaritas måte. Når jeg trener er kroppen utrolig nøye på hvordan den er plassert, hvor trenerne holder hendene, og hvordan de holder i. Kroppen er vant til Margaritas måte og fungerer derfor best med Margaritas hender på seg.
Vi hadde vårt første middagsselskap i leiligheten. Glemte selvfølgelig å ta bilde av gjestene, Cecilie og Marianne, men her er et trøstebilde maten. Vellykket.
Jeg har hatt besøk av venner hjemmefra. De er på road trip i California og måtte selvfølgelig stikke innom.
På torsdag hentet vi Anita og lille Noah på LAX, flyplassen i L.A. Første møte med vårt nye familiemedlem! Helt rart at gutten plutselig er to måneder når vi møtes for første gang. Verdens søteste Noah. En krympet Jostein (faren).
De kom, men bagasjen var igjen i Amsterdam. Kjedelig. Når vi kom hjem var strømmen gått i hele San Diego County, og i deler av Arizona og Mexico. Flere millioner var uten strøm i mange timer, deriblant oss. Litt kjedelig det også. Og litt creepy siden det var så nært 9/11. Men faren er over, så vi koser oss videre.
Anita og Noah er her bare kort tid, derfor bestemmer de spisestedene. Første stopp: Chipotle. Noah elsket det selvfølgelig. Temperaturene har vært rekordvarme den siste uka, 30-35 grader, men nå er vi ned på normal septembertemperatur. Må fortsatt sitte i skyggen. Herlig!
søndag 4. september 2011
EKSTREM OPPUSSING
Elsker å pusse opp!! Tenke, planlegge, organisere, observere, se resultater, endre mening, organisere på nytt, plage Britney til å gjøre ting hun egentlig ikke kan, og så bli HAPPY når det er ferdig. Herlig.
Kjøkken FØR:
ETTER:
Stue FØR:
ETTER:
Soverommet har også fått litt oppmerksomhet. Prøver å gjøre det litt mer fargerikt der. Prøver. Uglesamlinga og Cogsworth.
Kjøkken FØR:
ETTER:
Stue FØR:
ETTER:
Soverommet har også fått litt oppmerksomhet. Prøver å gjøre det litt mer fargerikt der. Prøver. Uglesamlinga og Cogsworth.
torsdag 1. september 2011
WALKING MACHINE
Jeg skulle ønske at alle kunne gått inn i kroppen min og kjent forskjellen på hvordan den er å være i nå i forhold til to-tre uker tilbake, før jeg fikk treninga skikkelig i gang. Det er som natt og dag. Gåtreninga kom jeg i gang med for akkurat en uke siden, og har gått hver dag siden. Hvis fremgangen fortsetter slik spurter jeg snart. Trenerne har faktisk problemer med å henge på. Slik har det vært på alle mine PW-besøk, jeg trenger et par uker på å varme opp og så går jeg kjempebra i et par uker. Men så drar jeg hjem og får aldri vite fortsettelsen på det. Not this time! Denne gangen kjennes det faktisk enklere ut enn noensinne, men jeg vet fremgangen vil gå i rykk og napp allikevel. Derfor blir det spennende å se hvordan det er om 2mnd, 4mnd, 6mnd osv. I går gikk jeg rundt 250 meter til sammen, så styrken og utholdenheten (til 250m i alle fall) er der, det må "bare" jobbes mer med kontrollen. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Det magiske ordet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)


