lørdag 12. november 2011

LEXUS THE DOG

Det er rart egentlig, hvor glad man kan bli i et dyr. Mitt har fire føtter, en snute og en hale, og heter Lexus. Jeg har aldri vært et hundemenneske, har egentlig ikke likt hunder i det hele tatt, men etter ulykken ble jeg for det meste værende hjemme og fant ut at et dyr ville være godt selskap. Hadde i utgangspunktet alltid ønsket meg en papegøye, en skikkelig ara, men siden jeg ikke var i stand til å ta vare på dyret på egen hånd, og en papegøye var lite ønsket i huset, måtte jeg finne noe annet. Tanta mi, tante Toril, hadde mens jeg var på sykehuset opprettet et "papegøye-fond" slik at jeg kunne kjøpe meg en. Siden en papegøye etter hvert ble utelukket begynte søket etter forskjellige hunder og jeg hadde egentlig bare et kriterie; den skulle være hvit. Siden jeg hadde null peiling på hund fikk jeg tips fra noen som hadde peiling, om at Westiene var hvite, kule, små hunder. Jeg fant ut at det var en dame som bodde bare et lite stykke unna som hadde Westie-oppdrett. Hun tilbød seg å komme på besøk når kullet var kommet til verden. Jeg ble forelsket ved første møte. Hun var den minste og svakeste av dem og skulle få navnet Lexus, som bilen til Robert. Lexus har siden 2007 vært utrolig godt selskap på ensomme dager. Nå har jeg vært lenge hjemmefra og savner alle, familie og venner, og Lexus. Mens vi er her, er hun for det meste hjemme hos Anita og hos Roberts mamma, Turid, så jeg vet hun lever som prinsessen på erten. Men det hadde allikevel vært fint å hatt henne her. Hun er lett å bli glad i. Lexus er liten, søt, kosete, halvveis lydig, folkekjær, leken, litt vaktbikkje og tøffere enn toget. Det er jo tross alt en terrier. Blond, søt, liten og tøffere enn toget? Ja, de sier jo hunder er like eierne sine.. Ha-ha.

Elsker å se på alt som beveger seg utenfor vinduet.
Lexus eeelsker å ta middagsduppen med Jostein, Anitas samboer.

Elsker å sove på sofaen alene også.
På hyttetur sammen med Turid.

Ønsker du deg en liten og tøff hund, anbefaler jeg definitivt en West Highland White Terrier.


LEXUS<3

REKORDSETTING

Beklager lite skriverier, men har vært opptatt med å slå egne rekorder. Synes ting går superfort fremover. Jeg gikk 10 minutter på tredemølla, riktig nok ikke helt på egen hånd (ennå), men jeg er der snart! Håper jeg. Trenerne gjør veldig lite i forhold til før, det går mest på å plassere føttene slik at de ikke krysser. Men bare det at jeg på egen hånd klarer å strekke ut føttene mellom hvert skritt i 10 minutter uten at de svikter en eneste gang, er fantastisk fremgang! Snakk om bjørnesterk.
Synes jeg ser et fornøyd ansikt i speilet der.

Har også klart å reise meg flere ganger på egen hånd fra en litt lavere sittestilling. Det er snakk om noen centimeter levere enn forrige gang, men det er utrolig hvor mye mer det krever av musklene, spesielt rumpa! Og når jeg har klart det noen ganger, klarer jeg det flere ganger, og jo flere ganger jeg gjør det, jo enklere blir det. Det skal bli en naturlig bevegelse for kroppen å gjøre. Tenk dere når jeg sitter i rullestolen og får et plutselig ønske om å reise meg, så kan jeg bare gripe tak i noe og reise meg! Befriende.
Rimelig konsentrert.

Det neste blir selvfølgelig å gjøre dette uten at noen blokkerer knærne. Så fort som ting går her, skal jeg vel begynne å trene på det snart.

ALT ER ET SPØRSMÅL OM TID.


søndag 6. november 2011

AT SANTINAs

Santina er en utrolig hyggelig dame som trener på Project Walk etter å ha falt ned fra en berghylle og brukket det meste, deriblant ryggen, under en fjelltur i Sør-Afrika. Alle på PW ble invitert til henne på mat og vin, selv de som nesten ikke kjenner henne. Amerikansk gjestfrihet!
Dette er Santina. Denne dama er kul, sannelig stilte hun i høye hæler på Steps to Recovery!
Ja da, dette er Santinas hus på en fjelltopp i Laguna Beach.
Og ja da, dette er utsikten fra Santinas hus og basseng.

Hus på stylter i bakgrunnen, veldig likt Beverly Hills i grunn.

PW-trener Dominic, og de to andre vet dere hvem er nå vel.

PW-trener Bri, Santina og en av hennes hills-naboer.

Vi fikk også gå en runde rundt om i huset. Som var enormt! Utsikten fra hovedsoverommet.. Kunne sovet godt her.

A girls dream. Skjønner hvorfor hun måtte trene på å gå i høye hæler, hun har jo hundrevis av dem.

Master bathroom.

Kjøkkenet.


Dominic nyter utsikten.

Utrolig nydelig uteområde invadert av trenere og klienter fra PW.



Idyll.

Ser vel hvilken bil dette er? Denne ferrarien var bare èn i samlingen av biler.

En flott dag sammen med flotte mennesker. Som alltid.

STEPS TO RECOVERY 2011

I går ble Project Walks årlige fundraiser holdt, som i år også var det nye PWs grand opening. Der var masse flotte mennesker, elektrisk stemning og et sted for håp og drømmer. Ikke bare håp og drømmer om å en gang gå, men håp å drømmer om å en gang få tilbake de tingene som gjør et liv til et liv. I alle fall noen av dem.

Project Walks leder, Tim.

PWs grunnlegger, Ted Dardzinski, i midten, og til venstre for Ted står hans første klient, Mike Thomas. Where it all started.

Det nye Project Walk er offisielt åpnet!


Client Milestone-tavla. Se nederst til venstre da!

Meg og Margarita, min trener gjennom fem år.

Mike Thomas holdt en liten tale om hva PW betyr for alle de menneskene som trener der. At bak den fysiske treningen ligger så mye mer. Noe han vet alt om.

Fundraiserens største happening hvert år er når ryggmargsskadde mennesker går, ja, går, på den røde løperen. Glemte en vesentlig ting; dette er mennesker som av leger har fått beskjed om at de har 3% sjanse for at de noen gang vil gå igjen, at de vil være heldige om de noen gang vil klare å puste på egen hånd, at de vil være heldig om de vil klare å kjøre en elektrisk rullestol i fremtiden, osv. Mike Thomas kastet krykkene på enden av løperen. Kul fyr.
Cecilie var en av dem som gikk på den røde løperen. Det beste jeg har sett hun har gjort hittil! Gratulerer så mye til Cecilie!

Project Walks FANTASTISKE team.

Et av bildene som ble auksjonert bort på Be Perfect-fundraiseren ble donert til PW.

En vellykket Steps to Recovery i år også. Det var min fjerde, så jeg ser selvfølgelig store fremskritt hos mange. Etterpå dro jeg, Britney, Cecilie og Marianne til Flying Pig pub og kjøkken i Oceanside for å feire dagen. Et veldig kult, lite sted med god mat à la gourmet. Og god vin.

Med Californias kveldssol i øynene.

Den flyvende gris, et morsomt navn. Populært sted i Oceanside.

Flatbread med diverse godsaker oppå. Et kjennemerke er at de veldig ofte bruker stekt egg på rettene. For eksempel hamburger med stekt egg på toppen.

(I know, I need a new camera)

SÅ, LA INGEN TA FRA DEG DINE HÅP OG DRØMMER FOR FREMTIDEN.

fredag 4. november 2011

ONE STEP CLOSER

Jeg kjenner forandringer i kroppen hver uke, små ting som blir bedre, men som kan være vanskelig for andre å se. Derfor elsker jeg når jeg får til nye ting, konkrete ting som man kan se med egne øyne! Knebøy er en ting jeg alltid har vært ganske god på, en øvelse jeg synes er enkel fordi jeg hele tiden er i bevegelse og skrur av og på forskjellige muskler. Knebøy er en forberedende øvelse til å reise seg fra sittende, og i dag klarte jeg noe jeg aldri før har fått til. Jeg sto, satte meg ned, skrudde av kroppen, skrudde den på igjen og reiste meg. Flere ganger! At jeg kan sette meg, ta en liten pust i bakken og så reise meg igjen er STORT. For meg. Og dette tror jeg rumpemusklene får æren for. Målet er selvfølgelig å reise meg fra en litt lavere stilling, og uten støtte ved knærne. Men det er en start! See for yourself.



Og alt dette på en mørk, regnfull dag der PW mistet strømmen.

 
WE'RE GLOWING IN THE DARK.


Hadde også min beste gårunde EVER på gulvet. Gikk senteret ca. tre ganger på langs, og det er langt, uten sittepauser i mellom! Det går sakte men sikkert fremover.


tirsdag 1. november 2011

HAPPY HOUR



Tirsdag 1. november - vi nyter ett par drinker ut på Cabo Grills takterrasse, spiser noen forretter, ser utover det endeløse Stillehavet, ler av rare ting vi ser siden Oceanside er litt harry, og varmer oss i sola da det for tiden er litt mer høst i lufta.
Britney & me.

Pommes frites med biffkjøtt, ost og rømme. Blir ikke mer amerikansk enn det.

Blir liksom aldri lei av å se utover havet.

Fine veggmalerier som gjør Oceanside så koselig.



En søt, liten antikvitetsbutikk.
DET GODE LIV.

mandag 31. oktober 2011

HOW LOW CAN YOU GO?

Jo da, jeg kan nesten reise meg fra sittende stilling jeg. Like før! Og vet dere hvorfor? Dette er en gledelig nyhet altså (som jeg har kjent litt på de siste ukene). Rumpemusklene mine er på tur tilbake inn i livet mitt! Rumpemuskler som har vært fraværende i omtrent seks år, og som har gjort det vanskelig for meg å stå oppreist. Men etter et flertalls timer ståtrening og tusenvis av knebøy de siste månedene, er kontakt med rumpemuskler gjenopprettet! Jeg kjenner sååå godt at noe er annerledes. Mye av fremgangen min kan være diffus og vanskelig å sette fingeren på, men dette er så konkret som det kan bli - rumpa funker. Muskler begynner ikke bare å virke uten videre, det må bli opprettet en viss kontakt med hjernen via ryggmargen, så noe er skjedd der.

På PW er alle trenerne glade når de ser en av klientene få tilbake noe funksjon, og det er sikkert det eneste stedet i verden man blir glad for at noen spør "can I touch your butt?" for å kjenne om det er sant at musklene jobber. Ha-ha-ha.

Nesten nedpå kassen med rumpa. Å reise meg er jo et av målene dette året.


Standing tall.
 
Margarita er utkledd som bie på Halloween mens vi andre er kjedelige. Sa bare jeg var utkledd som norsk atlet.


Så, for de som tror en ødelagt ryggmarg er en ødelagt ryggmarg som ikke kan forbedres (at signalene fra hjernen finner nye baner å gå i) ved hjelp av trening (les om Ted Dardzinski-metoden, PWs grunnlegger, her), kan jo spekulere på hva som har skjedd med meg mens jeg feirer med et glass hvit sangria og en bit mørk Ghirardelli sjokolade.

MY BUTT IS ON FIRE.