lørdag 3. mars 2012

LET'S HOPE

Det er ikke sjelden man leser/hører om banebrytende forskning som tilsynelatende skal reparere en ryggmargsskade. Stamceller, axoner, kjemiske løsninger osv. Og det er jo fantastisk at ting skjer, men når det ennå er på rotte-stadiet må vi vel ta det med en klype salt. Uansett, la oss for all del håpe at det en dag kan utføres på mennesker, ikke bare på nyskadde, men på altfor-lenge-siden-skadde også.


Akkurat nå er det fortsatt trening som er svaret. I alle fall når det gjelder livskvalitet og vedlikehold av kroppen som skal overleve frem til den dagen den "perfekte kuren" er en virkelighet. Og derfor folkens, er trening viktig!


Det viktigste ordet i verden: HÅP.

onsdag 29. februar 2012

SAME OLD, SAME OLD

Her i California rusler og går dagene akkurat som før. Det samme gjør jeg. Rusler, snubler litt, og går videre. Neida, men det er faktisk ikke så mye nytt å skrive om! Det er kanskje kjedelig å høre, men det har jo en positiv side også; ting har i alle fall ikke blitt dårligere! På PW gjør jeg mye av det samme, bortsett fra at jeg bruker mindre tid på å gjøre øvelser på bordet, og bruker mer tid på å stå. Elsker jo å stå og gå. Men det har dere kanskje hørt før. At jeg gjør mindre øvelser på bordet, som ble gjort mest for oppvarming og uttøyning, er baare positivt. Det betyr at jeg kan begynne rett på viktigere øvelser uten at kroppen går crazy bananas selv om den ikke har varmet opp i en liten time. Hey, det var jo noe nytt! Flotte greier.


Bevis på mine fem løperunder inne på PW. Tenkte det bare kunne stå fast på tavla, så bytter vi bare ut tallet på antall runder.

Early mornings for meg og Rodney.

På dette apparatet strekker vi bakside legg, og styrker ryggen slik at jeg med tiden kan sitte rettere på egen hånd. Så rett som du sitter i ryggen akkurat nå tenker jeg.

Michelle finner stadig nye måter å stå på. Her med ringer rundt armene, som henger i red cord donert av klienter fra Norge (mener det er en norsk oppfinnelse for å hjelpe mennesker med nedsatt funksjon å gjøre øvelser), og vektchaps (sånn som cowboyer har) for å gjøre knebøy litt mer utfordrende. 

Og for å trene balanse og overkropp på en annen måte.

Balansetrening. Slår en firkantball...

Jeg kjenner forresten noen nye muskler igjen! Først var det rumpa, nå de skrå magemusklene. De kjennes alltid støle ut og det betyr jo at de har vært i bruk. De har kanskje alltid fungert litt, men at de kjennes betyr helt klart at jeg er blitt sterkere. Å kjære, snart kan jeg melde meg på Strongwoman 2012.

Har dere sett noe så morsomt som en food truck? Restaurant på hjul. Kult!

Ellers nyter vi vintersol og 20+++ grader.
Så snart jeg skrev at det ikke var noe nytt å melde om, kom jeg på et par ting anyways. Det er litt pga at forandringer skjer gradvis, ikke over natten, og da skriver jeg ikke om det med en gang. Om det virkelig er nye muskler jeg kjenner, må jeg spekulere på en stund. Det kan være noe som kjennes annerledes ut bare den ene dagen. Sånn er det å ikke kjenne kroppen sin 100%. Tar i alle fall tilbake same old-tittelen.

På søndag skal vi igjen kjøre opp til LAX for å hente norske gjester. Vi skal faktisk ha gjester her i hele mars! To puljer. Det er sannelig ikke mangel på besøk her i nr. 26.


MED ANDRE ORD: FORTSATT TOPPERS I CALIF (ha-ha, som om det kunne vært noe annet). 


fredag 24. februar 2012

HELL YEAH!




SOM JEG SKULLE SAGT DET SELV.

tirsdag 21. februar 2012

LAKS- OG PIZZAPARTY.. FAKTISK.

På fredag inviterte vi noen av Project Walks trenere på det som i utgangspunktet var et pizzaparty, men vi måtte jo friste med litt norske delikatesser også. Altså snitter med røkt laks og diverse godsaker på. Til dessert ble det knekkebrød med honning og brunost (faktisk), noe som ikke var planlagt, men de måtte jo få smake når de først besøkte "Little Norway". En fryktelig rar kombinasjon alt dette, men det meste gikk ned. Alltid morsomt å briefe med den brune osten. Finnes det noe mer norsk enn brunost?

Mitt Team Filipino - Rodney, Nelly og Michelle, som er de trenerne jeg jobber med for dagen. Skål!

Og som Britney sa da hun knipset bildet "and the white people". Derfor litt lattermildt. Dette er Loren som holder på å ta sertifikat som trener på PW.

PIZZA, LAKS OG BRUNOST FUNKER DET.


A STORY OR TWO.. OR THREE. OUT OF MANY.

I det siste har det blitt skrevet en del interessante artikler om personer jeg kjenner eller vet av.

Den første er om Cecilie Hassum, som jeg tilbrakte masse tid sammen med da hun og venninna/treneren var her på et lengre treningsopphold i fjor. Dere husker Cecilie og Marianne. Måten hun ble skadet på understreker virkelig at en ryggmargsskade kan skje hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Og når skaden allerede er et faktum, er det tragisk at man i ettertid må kjempe en kamp som DETTE. Som Cecilie sier "ingen penger kan rette opp mitt tap", og det gjør det absolutt ikke, men det er en trygghet for fremtiden. Og for å gjøre som vi har gjort, reise til USA og trene på Project Walk, noe som må betales av egen lomme siden enkelte mener at kroppen etter en ryggmargsskade er umulig(!!!) å forbedre og at trening ikke er nødvendig(!!!) når man sitter i rullestol, MÅ det penger til. Menneskeverd?


Den andre artikkelen er om Kristin Karlberg som jeg møtte på PW i fjor. Treningen på Project Walk åpnet virkelig nye dører for Kristin, og da hun reiste herfra hørtes det ut som hun allerede var i gang med å planlegge neste PW-opphold. Jeg er så glad for at folk kommer seg hit og får lære hvordan å trene videre når de står fast og det er ingen hjelp å få. LES.


Den siste artikkelen for nå, er om ei amerikansk jente ved nanet Rachelle Chapman. Hun er en ny klient på PW og har en spesiell historie. Utdrikningslaget ble feiret èn måned før hennes eget bryllup. En av hennes beste venninner dyttet Rachelle i bassenget på gøy, hun slo hodet i bunnen og brakk nakken. LES.  Historien har fått mye oppmerksomhet i media og Inside Edition har også fulgt henne på Project Walk. Under filmingen spaserte jeg tilfeldigvis (ha-ha) forbi og de spurte om de kunne filme meg. Så, kanskje dukker jeg opp på amerikansk nyhets-TV atter en gang. Det flotte med Rachelle's historie er at selv om hun ble ryggmargsskadd, fikk hun sitt drømmebryllup ikke så lenge etter ulykken. LES. Og det som er enda flottere, er at hun har funnet PROJECT WALK! Det kommer på TV i kveld, skal se om jeg finner det på nettet senere.


EN RYGGMARGSSKADE SKAPER MANGE ULIKE HISTORIER - PÅ GODT OG VONDT.




onsdag 15. februar 2012

STØ SOM ET FJELL... NESTEN.

Her har visst bloggeren glemt å lagt igjen noen ord atter en gang! Bloggeren har vært ganske opptatt og litt sliten i det siste. Men sliten er bra! Det betyr at kroppen jobber mer, og at kroppen jobber mer, betyr at kroppen virker litt mer. Og at kroppen virker litt mer er jo alt jeg ønsker meg. It's all good!

I det siste har jeg og trenerne følt at kroppen min har begynt å bli mer stabil. Før, altså for noen måneder siden, kunne jeg ha dager der kroppen min føltes forferdelig og enkelte øvelser var umulig å gjennomføre. Men nå er det virkelig lenge siden jeg har hatt en umulig-dag, jeg kan gjøre det meste og det går virkelig bra. Kroppen fungerer jevnt over ganske likt hver dag. Befriende!Vi har lagt til noen øvelser i treninga, deriblant balansetrening. Jeg har gjort dette før, back in the days, men jeg har aldri vært så stødig som nå. Har alltid hatt noen bak som passer på at jeg ikke faller fremover, bakover eller til siden. Jeg vingler jo fortsatt, men dette er det stødigste jeg har vært på X antall år. Så, dette skal det definitivt jobbes mer på!

Begynner å stå med ganske rak rygg.
Før ville boksing i stående gjort at overkroppen hadde bikket til en av sidene.

Her trener jeg på å reise meg, balanse ved å slå litt. og stående ryggøvelser (her kalles det back extensions, kommer ikke på et godt norskt ord for det). Utrolig hvor mye vanskeligere alt dette er når armene er fri.



Min gamle gå-rekord var på tre runder rundt og rundt i tull inne på PW, èn måned etter er den oppjustert til 5! Jeg hadde selvfølgelig en skikkelig god dag, men at det i hele tatt var mulig!


FØLELSEN NÅR DET GÅR BEDRE ENN FORVENTET... PRICELESS!

mandag 6. februar 2012

SUPER BOWL SUNDAY


I går, søndag, fant årets største sportsbegivenhet, Super Bowl, sted. Vi var invitert hjem til en PW-klient, Eric, som bor i Corona hvor vi har vært et par ganger før, for å se kampen. I deres fantastiske flotte hage finnes både basseng og jacuzzi, utekjøkken og bar, og flere TV'er med skikkelig surroundanlegg. Ikke rart det ble folksomt og stemningsfullt når kampen braket løs! Jeg fulgte med kampen bittelitt.. Når jeg ikke var opptatt med å spise deilig mat (som jeg alltid gjør når vi er der), snakke med andre eller slikke sol ved bassenget selvfølgelig. Selv om jeg ikke skjønner stort av amerikansk fotball (kan èn regel..) var jo faktisk de tre siste minuttene riktig så spennende. Liv i lådan ble det i alle fall!

Badenymfene i paradis.

Eric og den minste av seks av husets hunder. Minst, og sjef i huset.

Britney and me.

For en drømmehage! Og for et drømmevær.

Regel nr. 1: Her skal man aldri gå med sulten mage. Eller tørst hals.
Jeg, Genny og Margarita nyter sola og ler. Ok, jeg ler.

Britney og husets pappa, Mark. Litt av en kul fyr.

Ava blir klødd og sovner nesten sittende med ballen i munnen. Makan til herlig hund!

Hva er vel et basseng uten flammer og lys som skifter farger?

Janece og husets mamma, Terry.

Excitiiing.

Så, det jeg lærte om amerikansk fotball var at vi heier heller på Giants enn Patriots. Flaks at kampen gikk Giants vei i de siste tre minuttene. GOOO GIANTS!