Jeg husker godt i gamle dager, da livet var bare fryd og gammen. Da ingenting kunne toppe en shoppingrunde til byen. Da restaurantbesøk var bare kos. Da en lørdagskveld på kinoen var avslappende og gøy. Livet var bekymringsløst og problemfritt.
En shoppingrunde, et restaurantbesøk og en kinotur er omtrent de eneste tingene jeg fortsatt er i stand til å utføre når det kommer til sosiale aktiviteter. Disse tingene er fortsatt gøy, men de blir hver gang overskygget av problemer som gjør det utrolig vanskelig å oppnå full glede. Jeg må alltid nøye meg med at gleden av å gjøre disse tingene er sånn passe i stedet for helt topp. Det blir nesten så jeg unngår å dra ut for å slippe å møte disse unødvendige problemene.
I dag var jeg en tur i Trondheim by og da kom jeg til å tenke på dette med universell utforming igjen. I og med at jeg reiser så mye til USA, der loven om universell utforming har eksistert i mange, mange år, har jeg et godt utgangspunkt for å se forskjellen på et vennlig land, og et ikke-vennlig land (om jeg kan si det). Loven om universell utforming betyr rett og slett at alle, uansett om du kommer med gåstol, rullestol, barnevogn, en dårlig fot, en manglende fot, eller lignende, skal komme deg frem hvor enn det måtte være. I Norge kom denne loven i 2009 eller 2010, og da gjelder den kun for nye bygg. Med andre ord må hele Trondheim rives for å så bli bygd opp på nytt under denne loven.
Gågata i Trondheim, og resten av gatene for den del, består av? Brostein, stein og atter brostein! Jeg humper og rister som en malingsblander i en byggvareforretning. Det er slett ikke behagelig og jeg føler det ser fryktelig dumt ut. Noe det sikkert også gjør. Og med en kropp der musklene står i konstant spenn og er klar for å kaste meg veggimellom ved enhver sjanse, er brosteinen en djevelens oppfinnelse. Hørt om asfalt?
Hva er obligatorisk i alle restauranter og mange butikker? Trapper! Det virker sånn. Kan nesten ikke huske en restaurant hvor jeg ikke har trengt hjelp opp en trapp, ned en trapp, eller kommet inn bakveien fordi trappa er for smal, lang eller glatt. Heldigvis veier jeg 50kilo og sitter i en liten, lett rullestol, og kan trekkes opp trappene. Men det skaper ekstra bry for de andre som er med. Det er ikke ok. En gang satt jeg på en restaurant i byen og hadde utsikt mot inngangen. Det kom ei jente som satt i en elektrisk rullestol utenfor. Jeg fikk helt vondt i hjertet mitt da hun og vennen fem minutter etterpå bare dro. Jeg er hundre prosent sikker på at det ene trappetrinnet ødela byturen og kanskje resten av dagen. Bordene på mange restauranter er også håpløse og mange ganger har jeg nesten vært nødt til å sitte med maten i fanget. Er bordfoten midt under bordet, funker det ikke. Men klager man litt, bytter bord noen ganger og lager oppstyr, finner de som regel en løsning. Jeg er også glad i å shoppe (masse), men når jeg kommer til en butikk med trappetrinn, boikotter jeg dem. Tviler på at det utgjør noe for dem, men for meg er det viktig. Unødvendig ikke sant?
Hvor plasseres folk som sitter i rullestol i en kinosal? Nederst! Og hvem velger frivillig å sitte nederst? Ytterst få. Hvis jeg først skal på kino vil jeg på en av de største salene. Da bestiller jeg som regel billetter på et sete helt ytterst noen seterekker opp i salen, og så må noen løfte meg dit. Igjen, bare flaks jeg veier kun 50kilo. Hadde jeg vært nødt til å sitte nederst hadde jeg ikke dratt på kino. Når noen skal løfte meg opp til setet mitt er jeg helt oppsatt på å komme først inn i salen så færrest folk ser det. Jeg prøver alltid å tenke at jeg ikke bryr meg om at folk stirrer, men vet dere hva? Følelser kan ikke styres.
Alle disse problemene overskygger gleden jeg får ut av å gjøre disse tingene. Uansett om jeg tenker 'dette går så bra så', klarer jeg aldri å legge fra meg følelsen av det skaper ekstra bry for de som er med. Det er ikke noe sikkert de ser på det på samme måte, men jeg gjør det. Over tid utvikler det seg til å bli en liten angst som hindrer meg i å gjøre ting jeg ønsker å gjøre. ALLE disse problemene slipper jeg å møte i USA. Gatene er av asfalt eller kjempestore, flate betongsteiner, restauranter og butikker må stenge hvis de ikke er tilpasset alle, og i kinosalene kommer man inn på midten av salen der det er noen ledige plasser for rullestoler og noen seter der vennene kan sitte. Er det så vanskelig? Skal knipse bilder og dokumentere alt når jeg en vakker dag får flytte.
Jeg vet man sjelden tenker over problemer man ikke har selv, skal med ærlighet innrømme jeg aldri gjorde i mitt "tidligere" liv, men jeg er sikker på dere nå kommer til å tenke på det neste gang dere er ute i en by, på en restaurant, eller på kino.
Dagens "ordet fritt"...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar