tirsdag 3. mai 2011

SMUTTHULL

Det er flott at vi har masse lover og regler som skal følges i Norge, men ofte kan de tolkes på forskjellig vis. Man må bare klatre ut av boksen og tenke litt annerledes. Grunnen til at jeg ikke får med meg en assistent til USA, kommunen mente jo jeg helt klart kunne reise uansett (how, I ask?), er sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine rettigheter til utlandet. Men etter mye hjelp fra utrolig flinke folk viser det seg at det helt klart finnes et smutthull. Et smutthull kommunen i alle fall har unnlatt å nevne. Snedig... Jeg håper det vil gå min vei nå når saken er i fylkesmannens hender, men forventer det ikke. Synd at alt sånt skal være så firkantet når det gjelder et menneskes liv. Etter å ha oppdaget dette smutthullet ser jeg at det her er snakk om viljen til å hjelpe, ikke å følge lover. Smutthullet finner du HER. Kanskje flere kan ha nytte av det? Og uansett så har jeg jo en leilighet i USA jeg har tenkt å bruke så ofte jeg kan, ingen skal nekte meg det!

Jeg ønsker bare livet mitt tilbake og treningen kan delvis gi meg det. Er det virkelig for mye å be om?


Anyways, til så lenge får jeg drømme om mitt paradis og tilbringe tid med mine to solstråler<3

 



          Sofie
             &
          Iselin

(Og solstråle nr. 3, Lexus).

fredag 29. april 2011

SUNNY SKY

Selv om jeg har en hel del å tenke på for tiden og går en usikker fremtid i møte (egentlig ikke, I'm in it to win it), prøver jeg å nyte den første følelsen av sommer på LENGE. Solstrålene varmer opp min spekte kropp og gjør den ett tonn lettere. Bar bakke forenkler livet ganger tusen. Lysere dager gir lysere sinn. ALT føles bedre. Og slik kunne jeg hatt det i et helt år hvis JEG hadde bestemt over mitt eget liv. Sier tusen takk for all respons på saken min, regner med det sitter mange rundt omkring i Norges land og kjemper mot systemet. Kjemper for rettigheter de egentlig har krav på. Men inntil videre får vi bare ta solen til hjelp og krysse alt som kan krysses for at det ordner seg til slutt.

Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

mandag 25. april 2011

THIS IS WAR

Jeg samler troppene, legger slagplanen og forbereder meg på kamp.

Har på grunn av min stahet, bestemthet og mitt mål om å lykkes lyst til å rope  "Vet dere ikke hvem jeg er?". Det trodde jeg var klart etter at jeg fortsatt, fem år etter, ofrer blod, svette og tårer for å lære å gå. Å gi opp ligger bare ikke i min natur.

Jeg kan, jeg vil og jeg skal.

mandag 18. april 2011

Selvfølgelig...

...Har jeg møtt motgang som gjør at jeg må utsette USA-flyttingen!!! Jeg skjønte det måtte være NOE noen kunne ødelegge for meg... Som om jeg ikke har nok å stri med. Jeg har ordnet med ALT på egen hånd, bortsett fra den ene lille tingen jeg trenger hjelp med fra det offentlige, og der stopper det opp. River av meg håret snart! Selv om treningstilbudet for ryggmargsskadde i Norge er ikkeeksisterende, eller oppfølging av ryggmargsskadde what so ever, vil INGEN hjelpe meg så jeg kommer meg på Project Walk for å bli BEDRE og mer SELVSTENDIG. Jeg har godtatt at jeg må finansiere trening, reise og opphold selv, det eneste jeg søkte om var at Britney (mamma Brit) skulle få med seg sin assistentlønn betalt av kommunen, og det er LITE å be om i forhold til ALT jeg har ordnet med selv. Det eneste! Og dette i forhold til at jeg her hjemme har fire (!!!) assistenter som kommunen betaler. De vil spare på det mens jeg bor der, og kanskje når jeg kommer hjem hvis jeg har gjenvunnet litt funksjon.

I avslaget fra kommunen sto det noe sånt som: "Vi berømmer ditt pågangsmot og synes det er et stort og modig skritt å ta. Du får ikke med deg lønn til en assistent, MEN vi ønsker deg lykke til og håper du oppnår det du vil med oppholdet". Dette til tross for at jeg skrev i søknaden at jeg er totalt avhengig av å få med en assistentlønn. Her håper kommunen at jeg skal reise uansett og at de da vil spare ALT de betaler i assistentlønn. Mener de at jeg skal betale en hel årslønn?? Videre skylder de på arbeidsmiljølov og forsikringsproblemer mens vi er i USA, selv om jeg i løpet av de siste 5 årene har vært i USA i over ett år til sammen, med flere assistenter, uten at noen har sagt et PIP om det.

De støtter seg også på sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine assistentrettigheter til utlandet. Som sagt, jeg har vært der i over ett år til sammen på de syv turene jeg har vært der og jeg har vært totalt uviten om dette. INGEN har sagt NOE, og nå når jeg har kjøpt meg leilighet og planlagt å bo der ett år, slipper de denne BOMBEN.  Denne loven gjelder ikke kun meg, men ALLE som har behov for assistenthjelp i hverdagen. Hva om jeg ville tatt ett studieår i USA? Skulle ikke jeg, som ALLE andre, fått muligheten til det? Er ikke dette skyhøy diskriminering? Mennesker med funksjonshemninger må rett og slett holde seg i Norge resten av livet. Jeg tenker at de skulle kunne gjort unntak når det gjelder rehabilitering og studier, men nei, ville jeg bodd i et annet land en stund bare for å oppleve en annen kultur, måtte jeg fått det også. Som alle andre!

Jeg vet av tre andre nordmenn, Magni som jeg skrev om tidigere, pluss to andre som nå er på Project Walk i en lengre periode for å trene. Forskjellen på meg og disse tre, er at de klarer seg for det meste selv og har ikke behov for assistent. Skal det virkelig være så urettferdig?

ALT jeg ønsker er å få litt av livet mitt tilbake, noe jeg trodde var ønskelig for alle parter. For kommunen ville det i alle fall vært utrolig sparsomt. Jeg blir så PROVOSERT!

Er MEDIA den eneste måten å få fokus på en sak?

onsdag 30. mars 2011

Min beste venn.

Ulykken var en tragedie - for min del to tragedier i en. Jeg mistet mitt eget liv samtidig som jeg mistet min kjæreste og beste venn. En venn jeg virkelig, virkelig kunne trengt. I dag ville Robert fylt 28 år og det føles så forferdelig urettferdig at han ikke er her for å feire det. Vi feirer Roberts bursdag uten Robert. Det gjør utrolig vondt! At kjæresten min aldri kommer tilbake er fortsatt like uvirkelig etter fem år. Jeg har så mange gode minner, men de skulle ikke vært mine minner alene, de skulle vært våre minner. Det er så ufattelig hvordan begge våre liv ble knust. Jeg skylder Robert å gjøre mitt beste i å plukke opp de bitene jeg kan for å komme meg på beina og tilbake, men uansett hva jeg gjør vil det alltid være en stor bit som mangler. Ord kan ikke beskrive hvordan det føles.


Mine tanker går til Roberts nærmeste<3

søndag 20. mars 2011

Mr. entreprenør!

Yes!! Mr. entreprenør vil stå klar med hammer'n når jeg ankommer min søte, lille Oceanside condo:) Entreprenøren fikk jeg anbefalt av Garnet, min megler, så jeg får stole på at han har flinke handymen. Jeg har sett såpass mye tv-programmer om folk som har blitt lurt trill rundt av entreprenører som ikke vet opp ned på en spiker så jeg kunne aldri gått for en jeg ikke har hørt om. Anyway, jeg har planen klar i hodet og den lengter etter å settes ut i live. Eller er det jeg som lengter? Det er ganske mye å gjøre siden amerikanere helst liker 5cm tjukke vegg-til-vegg tepper på gulvet, bad små som kott, og kjøkken man må gå ut av for å tenke. It's all about to change! Leiligheten må først og fremst gjøres praktisk og deretter kan jeg tenke mer på det estetiske. I hodet mitt vil jo alt gå som planlagt, som smurt, glatt, men jeg har også sett programmer der det dukker opp uventede ting. Gruer meg i alle fall til å se hva som befinner seg under verdens tjukkeste vegg-til-vegg teppe.. Grøss! Hvor lang tid vil det ta tro? Må vel uansett bo på North Coast Village de første ukene oppussingen pågår, men jeg er en perfeksjonist og skal overvåke arbeidet som en ørn.

Denne skal bli "nais"!
Dato for avreise er fortsatt ikke satt (I'm kinda slow), men jeg begynner å bli rutinert på bestilling så det går kjapt. Brit(ney) sendte jeg til Oslo for å bli "visumintervjuet" på den amerikanske ambassaden, hun har mottatt sitt visum og slutter i sin 30 år lange jobb snart... Hun vet at sol og palmer venter og jeg håper det er en liten trøst:) Hva skulle jeg gjort uten min mamma når situasjonen er som den er? Et vanlig turistvisum, slik som det vi har, sikrer deg bare 6 måneder i USA, derfor må vi rett bort til immigrasjonskontoret på flyplassen for å søke om å få bli ett år. Jeg TROR min grunn for å være der er god nok...

Visste dere at Isthmus (leilighetens gatenavn) betyr landtange? Så der skal jeg sitte på min landtange og nyte paraplydrinker i sola<3

tirsdag 8. mars 2011

Nyhetsbrev fra PW!

Project Walk sender stadig vekk mailer med gledesfylte, inspirerende historier om folk som gjør fremskritt i treningen. Her er EN (se videoen) som landa i innboksen min i natt:) Gleder meg sånn at de får så mye omtale i media!!

Chills down my spine! Brrr.