mandag 24. oktober 2011

LAS VEGAS & SIR ELTON JOHN

Flott reisefølge, 30+ grader, herlige drinker, rare mennesker, FANTASTISK konsert, god mat, frozen margaritas, storslåtte hoteller, shopping, og altfor mye å se.
Utsikt over New York New York fra hotellrommet på Excalibur.

Gjengen foran The Strip.

Flotte Cecilie og Marianne.

Salat og hvit sangria på Hard Rock.
Sååå happy for våre Fruitapaloozaer, min favorittdrink.

New York New York. 

Mr. Sexy var der i år også...


Enorme Colosseum på Caesars Palace.



Elton John - en legende det absolutt var verdt å oppleve.
På Caesars fant vi den RÅESTE H&M!!! Shopping til midnatt - I like it a lot.
Litt av Cosmopolitan, det nye hotellet som er like stort som en by.
Enjoying Vegas.

I MADE HISTORY. AGAIN.

Ikke bare var jeg første nordmann på det gamle PW i 2006, i dag var jeg sannelig aller første klient på det nye PW.
Mandag morgen klokken 07.50 etter en Vegas-helg vel og merke.  

Den nye resepsjonen.


Nytt baderom og garderobe. En helt ny verden sammelignet med det gamle.

Slapp-av-kroken.

Spiserommet.
Når jeg står ved combo twist'en føler jeg at jeg ser så... "normal" ut.

Trener styrke på armer og skuldre.

Måtte teste det nye gulvet og sjekke hvordan gå-formen var etter tre dagers ferie. Det at kroppen var såpass løs og ledig etter tre treningsfri dager, er definitivt ett skritt videre. Siden føttene kjennes lettere og jeg stoler mer på at de går rett, altså at knærne ikke går sammen, trener jeg på å ikke se for mye ned. Jeg har alltid sett ned for å følge med knærne mine, men det skaper en dårlig positur og det er vel egentlig greit å se hvor man går også. Selv om jeg da ser hvor jeg går føles det allikevel som å gå i blinde siden jeg ikke kjenner 100% hvor føttene er til enhver tid. Men igjen, det magiske ordet - repetisjon, repetisjon, repetisjon. 



AMAZING.

fredag 21. oktober 2011

EN ÆRA ER OVER

Jeg har i de siste fem årene besøkt Project Walk åtte ganger. Jeg husker første gangen jeg var der i 2006 og fikk se det lille bygget som ikke lignet et treningssenter i det hele tatt, men et kontorbygg blant alle andre kontorbyggene. Men med en gang jeg kom inn dørene på PW, visste jeg allikevel at det var der jeg måtte være. Jeg har hatt mine beste dager der og møtt de fineste mennesker der, i det bygget. Det stedet har vært mitt viktigste anker siden oktober 2006. Men i går, torsdag, hadde jeg min siste treningsdag der. Project Walk skal nemlig flytte til et nytt, større og bedre bygg bare et stenkast unna det gamle. Det nye bygget er helt AMAZING, men synes allikevel det er litt vemodig å forlate det gamle. Mange fine minner.
Hvem skulle tro at et så lite bygg kan være så stort.

Indeed.

Resepsjonen.

Alle menneskene.

En liten, uhøytidelig avslutning blant kassene.

Nå pakker og gjør vi oss klare til road trip med Cecilie og Marianne til Las Vegas og Elton Johns Million dollar piano-konsert på Ceasers Palace. Og klokken 8 (!!!) på mandag morgen skal jeg stille frisk og rask på det nye Project Walk. Tjohopp, dette blir flott!

KJELL CHRISTOFFERSEN PÅ PW

For noen uker siden møtte jeg en herremann ved navnet Kjell på Project Walk. Kjell var reist helt fra Skurdalen på Geilo for å trene på PW i fire uker. Og nå må jeg fortelle det som er så utrolig kult - Kjell er 70 år gammel. Kan ikke få sagt hvor tøft gjort jeg synes det er siden jeg vet hvor mye det krever å planlegge og reise hit. Med seg hadde Kjell en kompis og en fysioterapeut, og på den tiden han var på PW møtte vi mange familiemedlemmer som hadde tatt turen over. Jeg bestemte meg for å spørre Kjell litt om hvordan han ble skadet og hva han syntes om PW.

Det trenger ikke alltid å være en bilulykke eller en skiulykke eller en stupeulykke som forårsaker en ryggmargsskade, et lite fall er nok. Det var det som skjedde med Kjell for 13 år siden. Han sto hjemme i kjøkkenet sitt da han besvimte og slo hodet mot noe da han falt - han brakk nakken og ble lam. Kjell fant PW gjennom internett og bestemte seg for å reise. Han fortalte det var et fantstisk sted å være og etter fire uker med ordentlig trening merket han forskjell på kroppen. Kjell bor på gård og har alltid vært aktiv, men etter skaden har kommunens tilbud vært på knappe to timer fysioterapi i uka, pluss litt svømming. Som alle andre på PW, merket også Kjell forskjell på humøret. Alt ble liksom lettere. Han sa at PW var det beste stedet å være, og jeg kunne ikke vært mer enig.
Tøffe Kjell.

Meg, Marianne og Kjell på PW - The place to be.

Akkurat nå er det invasjon av nordmenn på PW. Meg, som er her for åttende (jada) gang, Cecilie, som er her for andre gang, en annen som er her for tredje gang og en fjerde som er her for første gang. Det er jo en GRUNN for at alle kommer tilbake, det er ikke jeg som er tullete (let's pretend)! Kanskje møter vi Kjell igjen også.

Må bare legge ved et lite avsnitt jeg fant når jeg søkte på trening og endorfiner: 'At mosjon og endorfiner gir psykisk velvære, blir utnyttet også terapeutisk. Det er gode erfaringer med å bruke mosjon som medisin til personer som lider av angst og lettere depresjoner. Fysisk aktivitet viser seg å hjelpe både på søvn, appetitt og energinivå. Ofte forsvinner muskelspenninger, uro og rastløshet. Erfaringer viser at mosjon ikke bare kan hjelpe på depresjon, men i noen grad også forebygge nye depresjoner.' Bare DETTE skulle jo vært nok til at ryggmargsskadde mennesker hadde blitt sendt på BOOT CAMP rett etter sykehusopphold, selv om leger er selvsikre nok til å si at trening ikke gir FYSISK fremgang! Å trene handler akkurat like mye om det mentale, det er vitenskapelig bevist det.

onsdag 19. oktober 2011

Å GÅ UTEN Å TENKE-GÅ

I forrige uke satte jeg personlig gå-rekord på tredemølla med 20 minutter. Med pauser i mellom, men like fullt 20 minutter til sammen. Å gå på tredemølla gjør meg mye raskere sliten siden jeg må flytte føttene så lenge tredemølla går, hvis ikke drar føttene fra meg bakover. Blir faktisk andpusten og det er så deilig! Utholdenhetstrening er en sjeldenhet når man ikke får til å bruke hele kroppen i treningen.

I dag hadde jeg min beste spasertur over gulvet på PW ever! Selv om jeg har gått bra før, har kroppen alltid vært litt stiv og vanskelig å bevege, men i dag var jeg loose as a goose som de sier her. Kroppen var løs og ledig, føttene føltes lette å løfte og jeg slapp å tenke i hjel bevegelsene. Før har jeg alltid vært nødt å tenke så fælt på hva jeg gjør med hvilken fot og hva jeg gjør med resten av kroppen, men når man går skal det egentlig gå automatikk i det. Det er som forskerne fra Reeves-Irvine-senteret sa: 'Når man begynner å gå, tenker man på det og hjernen sender signaler til musklene. Man begynner å gå, og etter det går det av seg selv. Man tenker ikke på å gå når man går. Da har gå-automatikken som ligger nederst i ryggmargen vår tatt over.' I dag følte jeg at det var sånn, at jeg gikk uten å tenke så mye på å gå. Og som Ted Dardzinski, PWs grunnlegger, sier: 'Repeterer man en bevegelse mange nok ganger, vil nervesystemet og kroppen til slutt gjenkjenne den.' I dag hadde jeg en fantastisk dag på trening, i morgen kan det være stikk motsatt. Det vil alltid være opp- og nedturer i gåtreningen, men bare det at jeg har kommet så langt at jeg faktisk i det hele tatt KAN ha en så fantastisk dag, gjør meg så utrolig HAPPY!

Selv om det kanskje ikke ser så veldig annerledes ut, føles det veldig annerledes. Jeg vil jo alltid se ut som en kløne når jeg går, men det føltes... Lett! Som er det viktigste.

STILL GOING STRONG(ER).

søndag 16. oktober 2011

PICTURES

Da har husgjestene etter tre uker i nr. 26 pakket sine vesker og reist hjem til Norge for denne gang. Igjen var det trist å måtte si farvel til de to små, men heldigvis kan vi skype's til vi sees neste gang. Vi har hatt det veldig hyggelig med besøket og jeg tror de har hatt det veldig hyggelig her. Skal lage en liten bildeserie etterhvert, men tenkte jeg først skulle vise noen vakre bilder tatt av vakre Hanne, en av mine husgjester. Bildene er fra forskjellige steder her på vestkysten som alle er verdt et besøk.
Oceanside beach.
Baywatch i Oceanside.
Los Angeles sett fra Griffith Observatory.
Solnedgang over L.A.
Hollywood Bl.

Walk of Fame.

Venice Beach.

Las Vegas strip.
La Jolla coves.

La Jolla.

Seaport Village i San Diego.

San Diegos båthavn.

Promenaden langs båthavna.

San Diego buildings.

Yellow cabs.

Palmesus i San Diego.

Nå er det ganske mye som skjer i ukene fremover. Det skal være en potluck, en slags kurvfest, som avslutning i det gamle PW-bygget. Jeg, Britney og de to andre norske jentene, Cecilie og Marianne, kjører på road trip til Las Vegas for å se Elton John og hans Million dollar piano-konsert på Ceasers Palace. PW flytter inn i nytt bygg og vil holde sin årlige fundraiser som åpning av det nye senteret.

In other words - det er veldig mye å glede seg til!

onsdag 12. oktober 2011

MIN OPPSKRIFT

Lite skriverier for tiden, men har fullt opp med trening, besøk og fantastisk vær. Her i Oceanside er det som regel en litt kjølig bris fra Stillehavet, men noen ganger kommer en Santa Ana-vind fra øst og drar med seg deilig ørkenvarme hit. Nå er den her med sine 30+ grader og jeg elsker det!

I de siste ukene har treningen for det meste handlet om å finne en rutine som gjør kroppen løs og ledig, men ikke for løs og ledig. Altså er happy medium. Vi har lett etter en oppskrift som fungerer for kroppen min og det virker som vi har funnet den. Vel, kroppen er forskjellig hver dag, så det fungerer som regel. Kroppen begynner generelt å bli løsere, altså jeg bruker stivheten/spasmene mindre i treningen, og det er nå jeg virkelig kan begynne å lære musklene hva de skal gjøre. Det er jo det som er målet. Dette betyr at jeg sjeldent gjør nye ting, men så lenge oppskriften fungerer slik at jeg står og går godt, er jeg veldig fornøyd.

Jeg står med bare balansestøtte. Balanse krever at mange muskler jobber sammen, derfor er det veldig vanskelig å få en grei positur uten noe å holde i.
Tar knebøy og prøver å trene overkropp samtidig.





































Posituren er bedre med støtte ved knærne og armene.






































Meg, mamma, Joel, Sofie, Iselin, Beate, Hanne, Stine og Jean på sightseeing i nydelige La Jolla (uttales La Hoja). Joel og Jean er fra Boston og er foreldrene i familien Beate var au pair hos i 96. Vi har truffet dem mange ganger før og nå reiste de hele veien hit for å besøke oss i noen dager. Veldig hyggelig.


PUH, I FEEL WARM!