torsdag 19. mai 2011

HIPP HIPP HURRA!

For 17. mai! OG FOR AT JEG SKAL TIL CALIFORNIAAA!!! Etter to måneders fortvilelse har jeg endelig fått saken min i gjennom hos kommunen!!! Puuh, jeg tror jeg er tusen kilo lettere. De to siste månedene har vært grusom venting og hard jobbing for meg og min "advokat", min fantastiske tante som jeg ikke hadde klart dette uten, men jeg forstår at det er en prosedyre som må følges fra kommunens side. Som selvfølgelig tar litt tid. Selv om jeg ikke er helt enig i hvordan saken er blitt behandlet, er det viktigste at det gikk til slutt! Jeg er så HAPPY!!!:D

Nå må de siste detaljene planlegges, koffertene pakkes, reisen bestilles, og så er det bare å plassere stumpen i et flysete fortest mulig. TRENINGEN, leiligheten min, sola, palmene, maten, opplevelsene, ALT!!! Jeg vet akkurat hva jeg kommer til og jeg GLEDER meg sånn! Gleder meg også til å oppleve sommeren i Oceanside siden jeg alltid har vært der høst, vinter eller vår (altså, det man kan sammenligne med norsk sommer på sitt beste). Tror Brit(ney) gleder seg litt også:)

JIPPIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII, MY DREAM IS COMING TRUE!


Oceanside, mitt andre hjem:D

(Trenger noen noen gang hjelp med lignende saker, deler jeg gjerne mine erfaringer).

torsdag 12. mai 2011

I KULISSENE

...Skjer det spennende ting. Ting jeg ikke trodde var mulig. Ting som fortsatt må holdes hemmelighetsstemplet. Det handler selvfølgelig om saken min. Krigen min. Jeg vet fortsatt ikke hvordan vending saken tar eller hvordan utfallet vil bli denne gangen, men jeg har aldri, ALDRI vært i tvil om at det til slutt skal gå min vei. På samme måte jeg ALDRI har vært i tvil om at jeg en dag luffer og går. Min vilje og stahet kommer atter en gang godt med. I tillegg til masse god hjelp fra flinke folk selvfølgelig! INGEN skal få knuse min USA-drøm og håpet om et bedre liv.

Så igjen, vet dere ikke hvem jeg er?

To be continued... Tro meg!

torsdag 5. mai 2011

UNIVERSELL UTFORMING

Jeg husker godt i gamle dager, da livet var bare fryd og gammen. Da ingenting kunne toppe en shoppingrunde til byen. Da restaurantbesøk var bare kos. Da en lørdagskveld på kinoen var avslappende og gøy. Livet var bekymringsløst og problemfritt.  

En shoppingrunde, et restaurantbesøk og en kinotur er omtrent de eneste tingene jeg fortsatt er i stand til å utføre når det kommer til sosiale aktiviteter. Disse tingene er fortsatt gøy, men de blir hver gang overskygget av problemer som gjør det utrolig vanskelig å oppnå full glede. Jeg må alltid nøye meg med at gleden av å gjøre disse tingene er sånn passe i stedet for helt topp. Det blir nesten så jeg unngår å dra ut for å slippe å møte disse unødvendige problemene.

I dag var jeg en tur i Trondheim by og da kom jeg til å tenke på dette med universell utforming igjen. I og med at jeg reiser så mye til USA, der loven om universell utforming har eksistert i mange, mange år, har jeg et godt utgangspunkt for å se forskjellen på et vennlig land, og et ikke-vennlig land (om jeg kan si det). Loven om universell utforming betyr rett og slett at alle, uansett om du kommer med gåstol, rullestol, barnevogn, en dårlig fot, en manglende fot, eller lignende, skal komme deg frem hvor enn det måtte være. I Norge kom denne loven i 2009 eller 2010, og da gjelder den kun for nye bygg. Med andre ord må hele Trondheim rives for å så bli bygd opp på nytt under denne loven.

Gågata i Trondheim, og resten av gatene for den del, består av? Brostein, stein og atter brostein! Jeg humper og rister som en malingsblander i en byggvareforretning. Det er slett ikke behagelig og jeg føler det ser fryktelig dumt ut. Noe det sikkert også gjør. Og med en kropp der musklene står i konstant spenn og er klar for å kaste meg veggimellom ved enhver sjanse, er brosteinen en djevelens oppfinnelse. Hørt om asfalt?

Hva er obligatorisk i alle restauranter og mange butikker? Trapper! Det virker sånn. Kan nesten ikke huske en restaurant hvor jeg ikke har trengt hjelp opp en trapp, ned en trapp, eller kommet inn bakveien fordi trappa er for smal, lang eller glatt. Heldigvis veier jeg 50kilo og sitter i en liten, lett rullestol, og kan trekkes opp trappene. Men det skaper ekstra bry for de andre som er med. Det er ikke ok. En gang satt jeg på en restaurant i byen og hadde utsikt mot inngangen. Det kom ei jente som satt i en elektrisk rullestol utenfor. Jeg fikk helt vondt i hjertet mitt da hun og vennen fem minutter etterpå bare dro. Jeg er hundre prosent sikker på at det ene trappetrinnet ødela byturen og kanskje resten av dagen. Bordene på mange restauranter er også håpløse og mange ganger har jeg nesten vært nødt til å sitte med maten i fanget. Er bordfoten midt under bordet, funker det ikke. Men klager man litt, bytter bord noen ganger og lager oppstyr, finner de som regel en løsning. Jeg er også glad i å shoppe (masse), men når jeg kommer til en butikk med trappetrinn, boikotter jeg dem. Tviler på at det utgjør noe for dem, men for meg er det viktig. Unødvendig ikke sant?

Hvor plasseres folk som sitter i rullestol i en kinosal? Nederst! Og hvem velger frivillig å sitte nederst? Ytterst få. Hvis jeg først skal på kino vil jeg på en av de største salene. Da bestiller jeg som regel billetter på et sete helt ytterst noen seterekker opp i salen, og så må noen løfte meg dit. Igjen, bare flaks jeg veier kun 50kilo. Hadde jeg vært nødt til å sitte nederst hadde jeg ikke dratt på kino. Når noen skal løfte meg opp til setet mitt er jeg helt oppsatt på å komme først inn i salen så færrest folk ser det. Jeg prøver alltid å tenke at jeg ikke bryr meg om at folk stirrer, men vet dere hva? Følelser kan ikke styres.

Alle disse problemene overskygger gleden jeg får ut av å gjøre disse tingene. Uansett om jeg tenker 'dette går så bra så', klarer jeg aldri å legge fra meg følelsen av det skaper ekstra bry for de som er med. Det er ikke noe sikkert de ser på det på samme måte, men jeg gjør det. Over tid utvikler det seg til å bli en liten angst som hindrer meg i å gjøre ting jeg ønsker å gjøre. ALLE disse problemene slipper jeg å møte i USA. Gatene er av asfalt eller kjempestore, flate betongsteiner, restauranter og butikker må stenge hvis de ikke er tilpasset alle, og i kinosalene kommer man inn på midten av salen der det er noen ledige plasser for rullestoler og noen seter der vennene kan sitte. Er det så vanskelig? Skal knipse bilder og dokumentere alt når jeg en vakker dag får flytte.

Jeg vet man sjelden tenker over problemer man ikke har selv, skal med ærlighet innrømme jeg aldri gjorde i mitt "tidligere" liv, men jeg er sikker på dere nå kommer til å tenke på det neste gang dere er ute i en by, på en restaurant, eller på kino.

Dagens "ordet fritt"...

tirsdag 3. mai 2011

SMUTTHULL

Det er flott at vi har masse lover og regler som skal følges i Norge, men ofte kan de tolkes på forskjellig vis. Man må bare klatre ut av boksen og tenke litt annerledes. Grunnen til at jeg ikke får med meg en assistent til USA, kommunen mente jo jeg helt klart kunne reise uansett (how, I ask?), er sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine rettigheter til utlandet. Men etter mye hjelp fra utrolig flinke folk viser det seg at det helt klart finnes et smutthull. Et smutthull kommunen i alle fall har unnlatt å nevne. Snedig... Jeg håper det vil gå min vei nå når saken er i fylkesmannens hender, men forventer det ikke. Synd at alt sånt skal være så firkantet når det gjelder et menneskes liv. Etter å ha oppdaget dette smutthullet ser jeg at det her er snakk om viljen til å hjelpe, ikke å følge lover. Smutthullet finner du HER. Kanskje flere kan ha nytte av det? Og uansett så har jeg jo en leilighet i USA jeg har tenkt å bruke så ofte jeg kan, ingen skal nekte meg det!

Jeg ønsker bare livet mitt tilbake og treningen kan delvis gi meg det. Er det virkelig for mye å be om?


Anyways, til så lenge får jeg drømme om mitt paradis og tilbringe tid med mine to solstråler<3

 



          Sofie
             &
          Iselin

(Og solstråle nr. 3, Lexus).

fredag 29. april 2011

SUNNY SKY

Selv om jeg har en hel del å tenke på for tiden og går en usikker fremtid i møte (egentlig ikke, I'm in it to win it), prøver jeg å nyte den første følelsen av sommer på LENGE. Solstrålene varmer opp min spekte kropp og gjør den ett tonn lettere. Bar bakke forenkler livet ganger tusen. Lysere dager gir lysere sinn. ALT føles bedre. Og slik kunne jeg hatt det i et helt år hvis JEG hadde bestemt over mitt eget liv. Sier tusen takk for all respons på saken min, regner med det sitter mange rundt omkring i Norges land og kjemper mot systemet. Kjemper for rettigheter de egentlig har krav på. Men inntil videre får vi bare ta solen til hjelp og krysse alt som kan krysses for at det ordner seg til slutt.

Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

mandag 25. april 2011

THIS IS WAR

Jeg samler troppene, legger slagplanen og forbereder meg på kamp.

Har på grunn av min stahet, bestemthet og mitt mål om å lykkes lyst til å rope  "Vet dere ikke hvem jeg er?". Det trodde jeg var klart etter at jeg fortsatt, fem år etter, ofrer blod, svette og tårer for å lære å gå. Å gi opp ligger bare ikke i min natur.

Jeg kan, jeg vil og jeg skal.

mandag 18. april 2011

Selvfølgelig...

...Har jeg møtt motgang som gjør at jeg må utsette USA-flyttingen!!! Jeg skjønte det måtte være NOE noen kunne ødelegge for meg... Som om jeg ikke har nok å stri med. Jeg har ordnet med ALT på egen hånd, bortsett fra den ene lille tingen jeg trenger hjelp med fra det offentlige, og der stopper det opp. River av meg håret snart! Selv om treningstilbudet for ryggmargsskadde i Norge er ikkeeksisterende, eller oppfølging av ryggmargsskadde what so ever, vil INGEN hjelpe meg så jeg kommer meg på Project Walk for å bli BEDRE og mer SELVSTENDIG. Jeg har godtatt at jeg må finansiere trening, reise og opphold selv, det eneste jeg søkte om var at Britney (mamma Brit) skulle få med seg sin assistentlønn betalt av kommunen, og det er LITE å be om i forhold til ALT jeg har ordnet med selv. Det eneste! Og dette i forhold til at jeg her hjemme har fire (!!!) assistenter som kommunen betaler. De vil spare på det mens jeg bor der, og kanskje når jeg kommer hjem hvis jeg har gjenvunnet litt funksjon.

I avslaget fra kommunen sto det noe sånt som: "Vi berømmer ditt pågangsmot og synes det er et stort og modig skritt å ta. Du får ikke med deg lønn til en assistent, MEN vi ønsker deg lykke til og håper du oppnår det du vil med oppholdet". Dette til tross for at jeg skrev i søknaden at jeg er totalt avhengig av å få med en assistentlønn. Her håper kommunen at jeg skal reise uansett og at de da vil spare ALT de betaler i assistentlønn. Mener de at jeg skal betale en hel årslønn?? Videre skylder de på arbeidsmiljølov og forsikringsproblemer mens vi er i USA, selv om jeg i løpet av de siste 5 årene har vært i USA i over ett år til sammen, med flere assistenter, uten at noen har sagt et PIP om det.

De støtter seg også på sosialtjenesteloven som sier at man ikke får med seg sine assistentrettigheter til utlandet. Som sagt, jeg har vært der i over ett år til sammen på de syv turene jeg har vært der og jeg har vært totalt uviten om dette. INGEN har sagt NOE, og nå når jeg har kjøpt meg leilighet og planlagt å bo der ett år, slipper de denne BOMBEN.  Denne loven gjelder ikke kun meg, men ALLE som har behov for assistenthjelp i hverdagen. Hva om jeg ville tatt ett studieår i USA? Skulle ikke jeg, som ALLE andre, fått muligheten til det? Er ikke dette skyhøy diskriminering? Mennesker med funksjonshemninger må rett og slett holde seg i Norge resten av livet. Jeg tenker at de skulle kunne gjort unntak når det gjelder rehabilitering og studier, men nei, ville jeg bodd i et annet land en stund bare for å oppleve en annen kultur, måtte jeg fått det også. Som alle andre!

Jeg vet av tre andre nordmenn, Magni som jeg skrev om tidigere, pluss to andre som nå er på Project Walk i en lengre periode for å trene. Forskjellen på meg og disse tre, er at de klarer seg for det meste selv og har ikke behov for assistent. Skal det virkelig være så urettferdig?

ALT jeg ønsker er å få litt av livet mitt tilbake, noe jeg trodde var ønskelig for alle parter. For kommunen ville det i alle fall vært utrolig sparsomt. Jeg blir så PROVOSERT!

Er MEDIA den eneste måten å få fokus på en sak?