torsdag 11. august 2011

NEDTUR

IGJEN har jeg vært nødt til å kansellerer treningstimer på PW, IGJEN er jeg skadet og IGJEN er jeg like skuffet. Dette går virkelig ikke min vei! Har ALDRI før kansellert timer på PW på grunn av skade, men denne gangen synes jeg ikke jeg har gjort annet. Er selvfølgelig veldig trist, det var ikke slik det skulle bli. Men når kroppen har en egen vilje, er det ingenting jeg kan gjøre for å hindre det. Som alltid prøver jeg å tenke positivt og håper jeg får en frisk start på mandag. Satser på opptur.
På tirsdag prøvde jeg å dra på PW og følelsen av å være der gjør meg allikevel glad, til tross for smerter og fortsatt numment ansikt (har sjekket det, ingen nye skader på nervene. Håper det går over av seg selv).


No pain, no gain? Men det var da måte på.

lørdag 6. august 2011

SINNAKROPPEN

Dette er opprinnelig en treningsblogg og et sted hvor man kan finne informasjon om Project Walk på norsk. Har fått en del feedback om hvor lettet folk i samme situasjon blir når de finner bloggen min og ser at det faktisk finnes et sted som PW der ute i verden, så den delen av bloggen funker. Tenker på hvor glad jeg hadde blitt om jeg hadde funnet en slik blogg for 5-6 år (prøver å ikke telle) siden. Grunnen til at jeg ennå ikke har skrevet all verden om treningen er at kroppen min jobber skikkelig i mot meg for tiden. Først var venstre hoft vond, så ble høyre hoft vond fordi den kompanserte for den venstre, og nå er ryggen stivere enn aldri før. Når kroppen forandrer seg for hver dag er det vanskelig å holde følge. I går skulle jeg reise meg i det trygge ståstativet. På tur opp fikk jeg en ufrivillig muskelsammentrekning (spasme) i korsryggen, sterk som ti hester. Den fulgte musklene langs hele ryggraden opp til nakken, over hodet som føltes som det skulle sprengs, bak øyet som føltes som det skulle sprette ut, og nedover ansiktet som fortsatt er numment som om tannlegen har satt ti bedøvelsessprøyter. Tunga også. Det har skjedd en gang før og smertene kan ikke beskrives. Det føles virkelig som om jeg blir revet i filler. Jeg har mistet litt tillit til kroppen min som til nå har vært frisk og skadefri i 5-6 år. Det virker virkelig som kroppen er sint på meg. Men jeg vet at det eneste som hjelper for å overvinne kontrollen er BEVEGELSE, så jeg får kline til og fortsette. Still, no pain no gain..

En skikkelig dårlig start på treningsåret, men jeg har også mine gode dager. Her står jeg med 15 kilo vekter på rumpa for å unngå at ryggen blir for svai. Å stå handler mye om koordinasjon. Musklene i føttene skal strammes for at de skal stå, magen skal strammes for at ryggen ikke skal bli for svai, rumpa skal strammes for at man ikke skal falle ned i sittende, og skuldrene skal være rett i forhold til resten av kroppen. Når dette ikke lenger er en prosess som går av seg selv, er det veldig mye å tenke på. Når jeg har vektene rundt magen blir ryggen mye rettere, og rumpa må jobbe hardt for å ikke falle bakover. Michelle blokkerer knærne av sikkerhetsgrunner, men føttene står bra på egen hånd. Merker at trenerne er mye mer opptatt av en riktig positur nå enn for noen år siden. Bare det å stå rett er en stor prestasjon. Dette med vektene har jeg ikke prøvd før, men jeg holdt rumpa bra og gjorde mange sit-to-stands. Anbefales for en rettere kropp, og er sikkert en fin øvelse for en strammere rumpe.














Beate og familien stakk innom.

Iselin måtte jo vise sine kunster.














Satser på en knall uke fra mandag av. Kanskje blir det en spasertur på gulvet. Håper jeg.

tirsdag 2. august 2011

GJESTENE UNDER SOLA

Jeg og Britney fikk jo overraskende besøk av Beate og familien forrige tirsdag. Har vært mye liv i nr.26, og mye farting. Det er så hyggelig og det er skikkelig godt å se igjen kjente og kjære, spesielt tantebarna. Leiligheten fungerer som bare det til å ta i mot gjester, selv om den ikke er helt ferdig.

På lørdag var vi på Legoland. Ligger bare 5 min unna PW, men har ikke vært der før nå. Det var ELDORADO for barn. Iselin hadde det som plommen i egget. Og som alle andre parker jeg har vært på i San Diego-området, var den fantastisk fint laget. Selv om jeg er litt for gammel for Legoland, var det kjempefint å være der og selvfølgelig veldig gøy å være med en crazy Iselin.















Har også vært på nydelige Oceanside beach. Iselin og Trond bygger by.














Miss Sofie med sine kulrunde, blå øyne som alle kommenterer.













Var på Fashion Valley, et av San Diegos største og flotteste kjøpesenter (kaller det bare malle) med over 200 butikker og restauranter/mat-sjapper. Me like. Her sitter vi ut på food court'n i California-været.













Iselin i bassenget til tante Tonje. Tror det var litt kaldt..













Miss Sofie koser seg på Ocean Place Oceanside.













Iselin og Trond på Ocean Place.













Spa-dag på Oceanshine (merket nå at de er veldig kreative med å navngi steder i Oceanside). Deilig! Èn ting som kunne gjort det optimalt er en avslappet kropp. Kroppen min stritter i mot hver en berørelse. Kan si det sånn at hveeer gang jeg skal slappe av og kose meg, jobber kroppen i mot. Meget plagsomt! Men det er en ting jeg jobber med å kontrollere på PW.














En fornøyd Beate med nye, blanke føtter.
Iselin måtte jo også ha spa-dag, mens faren er bleieskiftarbeider. Oops, der er litt av leiligheten.. Bilder kommer når detaljene er på plass. Angrer ikke et sekund på kjøpet, elsker den!













Britney var så heldig å få være med på et bilde da Iselin var fotograf.


Her spiser vi sushi og diverse på Harneys Sushi i Oceanside. Må jo lære seg å spise sushi før eller siden.. Tar bare litt tid å venne seg på.
Tror gjestene koser seg.

fredag 29. juli 2011

AXONER

På onsdag var vi på Project Walk for å være med på en konferanse holdt av forskeren Oswald Stewart fra Reeves-Irvine-senteret i California. Christopher Reeves var mannen som spilte supermann i fire filmer fra 1978-1987, og som ble lam i en rideulykke i 1995. Nakkebruddet var på C1-C2 og gjorde Reeves helt lam og avhengig av pustehjelp. Han døde i 2004, men forskningssenteret han og kona, Dana, var med å starte, er fortsatt en av de viktigste stedene når det kommer til å finne en "kur" for ryggmargsskadde mennesker. Det blir sagt at Christopher Reeves ga ryggmargsskadde et ansikt.

Konferansen var utrolig interessant og oppmøtet var stort. Selvfølgelig. Det var fagspråk på engelsk, det var om celler, molekyler, baner og ryggmarg, men jeg skal prøve å gjengi det kort og riktig. Har lenge trodd at stamceller var det som skulle "redde" oss ryggmargsskadde, men forskningen har helt klart tatt en annen retning. Stamceller er ute av bildet, i alle fall for de som har en skade eldre enn 6 måneder. Stamceller kan kun erstatte nerveceller som er ødelagte etter en skade på ryggmargen, men har det gått lengre enn 6 måneder vil ryggmargen på skadestedet være blokkert av arrvev. Stamceller kan bli en behandling for de som er nyskadet, men det ligger langt frem i tid. Stamceller er en helt ny behandlingsform og vil ikke bli godkjent med det første. I Sveits foregår det eksperimenter der to mennesker som ikke har gamlere skade enn to uker, har fått embryoniske stamceller injisert på skadestedet. Hvordan det går, vet jeg ikke.

Lover ingen perfekt forklaring her altså, ryggmargen er forferdelig innviklet, men skal gjøre mitt beste. For to år siden begynte de å finne ut eksakt hvordan ryggmargen og dens nervefibre fungerer. Hjernen er det som styrer alt av frivillig bevegelse som skjer i kroppen vår, men det er ryggmargen som overfører de signalene hjernen sender. Axonene er de nervefibrene i ryggmargen som overfører signalene fra hjernen og ut til musklene. Når vi er små og kroppen vår vokser, vokser også axonene. Før eller siden må axonene slutte å vokse, ellers ville vi vokst ukontrollert, og da er det et molekyl, PTEN, som gjør at axonene slutter å vokse. Når ryggmargen blir skadet, blir axonene kuttet og signalene som hjernen sender stopper ved skadestedet. Derfor får man ikke til å bevege kroppen frivillig. Det de har funnet ut ved å forske på mus, er at om man bokkerer/sletter molekylet PTEN, vil det gjøre at axonene igjen begynner å vokse. Forskeren, Oswald, forklarte det som at det ville være å gi axonene flybensin og de vil vokse gjennom skadestedet og arrvevet. Da vil signalene hjernen sender gå som vanlig i axonene og ut til musklene. Å blokkere molekylet PTEN kan gjøres ved bruk av medisin eller elektroder. Hvis man lager en medisin som kan blokkere PTEN, kan dette være en mulighet innen noen år, fordi det må godkjennes. Å bruke elektroder for å blokkere PTEN er ennå ikke forsket på,  men hvis de finner ut at dette er mulig, kan det være snakk om måneder. Elektroder er en behandlingsform som allerede brukes ved forskjellige skader/sykdommer, så det kan bli godkjent ganske fort. Med elektroder kan man også påvirke bare et punkt i hjernen, mens medisiner kan påvirke flere ting i kroppen. På Reeves-Irvine forsker de som sagt på mus og det de fant ut når de blokkerte molekyl PTEN, var at musas ryggmargsskade ble 2-3 nivå lavere. Så hvis man har et menneske, meg f.eks., vil det si at jeg kan gå fra en skade på C5 ned til C7-8. Det vil si at jeg får fingerfunksjon, triceps, og noen flere funksjoner tilbake, og at jeg kan klare meg selv i hverdagen. Det er forskernes hovedfokus per i dag. SPENNENDE!

TRENING. Forskeren sa også at dette vil selvfølgelig være kombinert med trening. Han sammenlignet ryggmargsskadde med atleter. En atlet blir ikke en atlet av å sitte på rumpa. En atlet presser kroppen sin til det ytterste og når derfor hele tiden nye høyder. En ryggmargsskadd kan ved å presse kroppen sin til det ytterste reaktivere ryggmargen og nervecellene, og få tilbake funksjoner. Det vil si at INGEN vet hvor langt man kan nå ved å trene.

Så, keep on fighting!

Et forsinket bilde av Oswald Stewart.
Beklager at dette kommer litt i etterkant, men det ble for mye for hjernen min å huske. Oswald snakket også om forskjellige baner som går i ryggmargen. F.eks., axonene går i bane nedover fra hjernen og ut til musklene, smertebanen går fra kroppen og opp til hjernen osv. De har også funnet ut at det går en bane nederst i ryggmargen der noe av gåbevegelsene ligger. Det vil si at uansett skadenivå, har du den banen som styrer gåbevegelsene intakt. Vanskelig å forklare.. Men hvis man tenker på det er det ganske logisk. Når du starter å gå, må du tenke at du skal ta det første skrittet. Da sender hjernen signalet ned gjennom axonene til de musklene som brukes når du går. Men etter du har begynt å gå, går det på en måte av seg selv. Du kan gjøre helt andre ting mens du går. Du går ikke å tenker på at du går. Da er det denne "gåbanen" som har tatt litt av styringen. Skjønner..? Jeg tror det er denne banen som blir aktivert når jeg trener, jeg kan jo å gå! Men jeg mister alt når jeg ikke får trent skikkelig. Er det slik at ryggmargen glemmer? Huff, innviklet opplegg.

tirsdag 26. juli 2011

UVENTET BESØK!!!

Så, her sitter jeg som vanlig da, og spiser i Nike-skjorta mi. Vi har ikke et 100% funksjonelt kjøkken ennå, da tar vi middagen ute. Tiden vil vise om dette blir en vane eller om vi etter hvert leter frem våre norske røtter og koker middagen hjemme.. I dag, etter IKEA-levering, gikk vi til Karinas som befinner seg kun et stenkast unna. Karinas er en amerikansk-mexikansk fiskerestaurant hvor de har de beste scampi-rettene EVER. Elsker at det finnes en slik blant alle burgersjappene i nærområdet. I dag spiste jeg scampi i en slags tomatsaus med grønnsaker, mmmmmnydelig! Britney (som forresten er 44 på sitt ellevte år, dere skjønte det?) spiste innbakte scampi. Smaksløkene blir oh so happy.



































Men det var egentlig ikke maten jeg skulle skrive om. Vi spiste ferdig den deilige maten, ruslet innom den lokale bensinstasjonen og vandret rolig hjem i sola. Vi gikk en litt annen vei enn vi bruker, rundet hjørnet på garasjen og var 20m fra inngangsdøra på #26 da vi så en familie stå med ryggen til et stykke foran oss. Jeg tenkte de så ny ut her og kanskje var de her for å se på en leilighet, det virket som de kikket etter noe. Britney sa "men det der lignet veldig på Beate (min eldste søster)", og der kastet Iselin seg rundt og kom løpende mot oss mens hun skrek "mimmiiiii"! Det var Beate! Vi skjønte ingenting når de sto her, rett utenfor inngangsdøra mi. I USA! Vi visste INGENTING! Ble utrooolig glad for å se dem, spesielt de to små. Utrolig hvordan den lille, miss sofie, har forandret seg siden vi dro fra Norge. Som jeg forsto det fant de ut at de måtte rømme Norge for å få litt sol i sommerferien. Familien skal bo her hos oss i litt over en uke, så timingen (flaksen) med møblene som monteres i morgen er perfekt. Tror Brit synes dette var den beste bursdagsgaven hun kunne fått. Wohoo, så GØY!!!

mandag 25. juli 2011

MAMMAEN MIN

Leser om Norge på internett, hører snakk om Norge på amerikanske nyheter, har lyst til å gjøre så mye, men kan ikke gjøre annet enn å tenne lys for alle de som er berørte av tragedien. 

Her handler livet fortsatt om leilighet #26 og trening. Ting som gjør meg glad, ting som kanskje er ekstra viktige akkurat nå. Leiligheten er jo klar for å få seg møbler. Kjøpte de i dag, får de levert i morgen og montert på onsdag. Endelig, på tide at dette skallet føles mer som et hjem. Tenkte å vente litt med bilder for å gjøre en altfor spennende avduking. I dag var den første dagen jeg klarte å kose meg på trening, altså, uten en vond hoft. Nå i ettertid er jeg temmelig sikker på at den måneden jeg kun satt i ro før PW-start, var grunnen til at jeg skadet hofta. Ved tidligere PW-besøk har jeg alltid trent mye hjemme før jeg har reist hit, men denne gangen ble det helt feil. Det gjør meg bare ennå mer sikker på at den treningen jeg driver med hjemme, er en absolutt nødvendighet for kroppen min. Aldri, ALDRI, skal jeg gå like lenge uten trening. Jeg har ikke noe valg. Skader er history!

Sit-to-stands, altså å reise seg. Med blokkerte knær og festede hender som hjelper til, klarer jeg å reise meg. Jeg vet jeg kan mye bedre, men dette ståstativet er tryggest i starten. Elsker å stå, uansett måte!Det er absolutt ikke så enkelt som det ser ut.
Hurraaa, mams fyller år! Jeg, slow som vanlig, gratulerte ikke før hun nevnte det i dag klokken 12.30.. På IKEA ble Brit, en ung, frisk 44-åring, feiret med gravlaks, grillet laks, frukt, kake og juice. Bursdagsbarnet ble dessverre ikke avbildet siden jeg har dårlige fotograf-fingrer. Vil på denne dagen si at jeg er så glad for at jeg har den mammaen jeg har, kunne aldri tenkt meg å byttet henne bort. Mamma gjør dagene mine så mye enklere med alt hun gjør, og jeg ville heller ALDRI klart å gjennomføre dette året i USA uten henne. Hun har ofret mye for å bli med, takk for alt! Elsker mammaen min<3

lørdag 23. juli 2011

OSLO 22.07.11

Har aldri opplevd å høre nyheter om Norge på amerikanske nyheter før, men i går våknet vi til nyheter om terrorangrep i Oslo. Vi skjønte det måtte være noe stort. California ligger ni timer bak Norge, så vi skyndte oss ut av senga for å lese nyheter på internett, og akkurat da dukket nyheten om Utøya opp. Det er helt ufattelig! Kan virkelig ett menneske stå bak Norges største tragedie siden 2. verdenskrig? Hadde det skjedd her, hadde det nesten ikke sjokkert meg, men i lille, trygge Norge? Uvirkelig. Våre tanker går til de berørte som har mistet noen så brutalt, og til de som i går opplevde helvete på jord. Finnes det ETT sted i verden hvor man kan føle seg HELT trygg?

I Oceanside har dagen gått som vanlig bortsett fra en eldre dame som tok permanent hos frisøren og hørte meg si jeg var fra Norge, "trist dag for Norge" sa hun.

Har funnet meg en kul frisør. Har klippet meg i USA en gang før, det eneste jeg satt igjen med var dårlig erfaring og et skjevt hode. Var nervøs, men denne karen fikset det. Han spurte hva jeg gjorde her i USA, hva som hadde hendt meg osv., så jeg fortalte. Plutselig ba han meg lukke øynene, la hendene på skuldrene mine og ba en bønn for meg. Man får mer for pengene her, også når man bare er ute etter en hårklipp.
Oceansides nye frisørsalong og spa. 

Crowded på Oceanside Beach, som har vestkystens lengste pir bygd i tre.
Kanskje på grunn av denne "Expect A Miracle"-konserten. Vi ble ikke til den startet, men jeg ble invitert. Så for meg at jeg ble dratt opp på scenen for å bli utført mirakel på. Jeg takket høflig nei.
Rådhuset.
Kirken.
Interstate 5, en vei vi kjører mye på og som vi må gå over når vi skal hjem fra sentrum. I5 er den største hovedveien gjennom hele California, går fra Mexico til Canada, og jeg ville likt å visst hvor mange biler som passerer hver dag for det er MANGE. Vi bruker ca. 30 minutt på å gå fra Oceanside sentrum og hjem. Brit er en utmerket motor.
Denne gata fører hjem til oss. I denne gata er det mange små mexikaner-hus med mange små mexikaner-mennesker inni/rundt, som griller, koser seg og spiller mexikansk musikk.
Siden det sikkert er like mange spansktalende som engelsktalende i Oceanside, tenker vi litt på å melde oss på et spanskkurs. Det hadde vært gøy.